O-Dog
· Innsatt 260146
Norwegian original. An English translation has not yet been prepared for this entry.
Dagbok: forfatterens egne erfaringer, meninger og gjenfortellinger. Språkvasket med bevart ordlyd og lengde.
Du kan si «å, så forferdelig», så kommer det en ny push notification fra TikTok. Du er så desensibilisert av daglige overskrifter på nyhetskanalene uansett. 15 stykker sprengt i fillebiter der, 7 stykker skutt ned utenfor en kafé her. Grusomheter er blitt rulletekster. Nye likes, ny «Short» ruller over skjermen. Hva var det jeg skulle igjen? Å, jeg har glemt å kjøpe ketchup.
For en liten stund siden leste du om ham i avisen. Så han på TV. Jeg kaller ham «O-Dog», fordi han minner meg om karakteren Larenz Tate spiller i den klassiske filmen Menace II Society. Young, black and just don’t give a fuck. Ung, med hele livet foran seg — og nå tilbake her blant oss. 19 år gammel. «Y’all want some cheeseburgers??» ... Nei, ingen vil ha cheeseburgere, O-Dog ...
Men det er ikke morsomt; dette er dødsens alvorlig. Jeg var her i fjor da han ble løslatt. Nå er han tilbake... En av de andre sier til ham at han burde fortelle meg hva han har vært gjennom i det siste. Han kan fortelle, men la oss heller gå et annet sted — dette er en historie som egner seg best for en samtale mellom to.
Denne unge mannen — nok et råmateriale for Bergen Fengsel, som nå blir «gjenvunnet» — forteller meg at han har vært på NRK forrige uke; han delte noe av det, men ikke alt. Vi snakker om dette, og jeg sier til ham, at selv om det han beskriver er en nedverdigelse av aller verste sort, bør han være stolt over å kunne snakke om det.
Han forstår ikke helt hva jeg mener. Jeg ser at han allerede har mer enn nok med bildene på netthinnen. Jeg forklarer ham at han nå sitter med en form for makt — han har en plattform der han kan påvirke folk ute i samfunnet, og gjøre dem rasende — om de skjønner at det er de som skal leve med ettervirkningene.
Jeg sier til ham: Vi må alle dele historiene våre. Vi skal ikke føle skam — det er nettopp det de ønsker; det er en del av opplegget. Vi må stå sammen, forvandle denne skammen til en besluttsomhet om å si ifra, slik at dette ikke skjer igjen — verken med oss eller med de andre som systematisk blir utsatt for dette.
Når det offentlige rom fylles av nok stemmer som krever ansvarliggjøring av dem som har pakket dette inn i polert språk — og attpåtil skrytt av det til omverdenen — og når dette presset når frem til de rette avisene (de som ikke er kjøpt og betalt av «mafiaen»), da vil justisministeren bli tvunget til å svare. For det er samfunnsborgerne som må leve med produktet som kommer ut av porten.
Akkurat slik Aleris Ung Plan måtte stå til ansvar — for alle de kjørte gjennom den kjøttkvernen av sosialarbeidere uten krav til bakgrunnssjekk — folk som meg. Jeg har ikke fremmet noe krav selv, men nå, på grunn av ansvarliggjøring, kunne jeg ha gjort det. Det er den makten han sitter med. Nå har du vært på NRK. Nå har du et talerør. En journalist du kan ringe, som ikke bare leter etter en unnskyldning for å legge på.
Jeg sier til ham at han har alles støtte til å være åpen om alt, og jeg skal skrive historien hans i dagboken fra innsiden. Vi skal forsøke å få den ut blant folket. Spre den i sosiale medier, gi folket det som er rått og ufiltrert og sant, en motsetning til Kardemomme by-programmet om Oslo Fengsel — sponset av staten, dem hjernevaskes med til daglig.
Men først må jeg kjenne detaljene, slik at jeg kan skrive nøyaktig om hva de utsatte den unge vennen min for. Han ønsker å dele historien sin, men vi må finne et annet sted å være. Vi kan gå ned i musikkrommet. Vi kan mekke noen beats når vi først er der. Han er god til å rappe, vi kan gjøre historien hans om til bars. Bars fra innsiden. Jail bars. Det er fett. Vi må finne en betjent som kan slippe oss ned. Vi banker på vakta.
Nei, nye regler. Musikkrommet er stengt når læreren ikke er til stede. Stengt for alle. Hæ?? Siden når?? Og hvorfor??? Hun vet ikke hvorfor. Hun visste ikke engang at det pleide å være åpent; hun har ikke jobbet her så lenge — hun har så vidt begynt på utdanningen. Men jeg kan få en kopi av varselet som henger ved vaktposten. Jeg får en kopi.
Oppslaget om musikkrommet
Hele den synlige ordlyden
Avdeling C
Musikkrommet er ikke tilgjengelig
etter middag.Skolen+Jarle+1st betjent
09.09.2026
Håndskrevet øverst: «Musikkrom er kun tilgjengelig når det er lærer tilstede».
Den håndskrevne presiseringen har ingen egen dato. Oppslaget dokumenterer ordlyden, men fastslår ikke når presiseringen ble tilføyd, bakgrunnen for regelen eller datoen for samtalen i dagbokteksten.
Åpne hele kildekopien og lesbar avskrift (PDF, 2 sider) · Les avskriften som tekst
Jeg tenker at en narkohund nesten helt sikkert har markert rommet, og at de derfor straffer kollektivt alle som brukte det til kreativ utfoldelse. Det som er enda verre, er at Ivar Jensen ved to anledninger har brukt meg — mens jeg satt der alene — til å snakke med grupper av fengselsbetjenter på besøk fra utlandet. Han fikk meg til å lovprise denne «muligheten for positiv utvikling» i Bergen Fengsel.
Fremme den såkalte «rehabiliteringsmodellen» deres. For en drittsekk. Nå er det stengt. For alle. En av betjentene kommer meg i forkjøpet — «spill for galleriet» — da jeg nevner at jeg var Ivar Jensens «utstillingsdukke». Han har skjønt det. Til og med de ansatte vet det er hundedritt pakket inn i gullpapir Ivar Jensen soler seg i gjenskinnet av. Michael Moore, en nyttig idiot. Han fikk nok godt betalt. Gullkisten til kriminalomsorgen er like tung som likkisten til alle ofrene.
O-Dog, jeg ser at han har skjønt det nå. Han setter seg i sofaen foran de andre innsatte og forteller. Dette er historien han forteller meg:
Det er ikke så lenge siden. Han satt på vestavdelingen fordi han hadde slåss med en annen innsatt. I denne soningstiden har han igjen fått besøk av den som står ham nærmest i Norge — en som er som en bror for ham.
Han har vært på besøk minst 40 ganger; det siste året han sonet, kom han hver eneste uke, så sant fengselet hadde godkjent søknaden. Nå får han ikke komme lenger. «Han får heller ikke komme hvis det er en glassvegg mellom oss. De har satt ham på den listen. Den eneste jeg kunne fortelle alt som plaget meg til — broren min, den eneste jeg hadde. Nå er det ulovlig for ham å komme», forteller han.
«Hvorfor?» spør jeg. «Hva var grunnen? Fortell fra begynnelsen, ta det rolig.» Jeg sier det fordi jeg ser at det er viktig å konsentrere seg, å holde én tanke i hodet om gangen. Jeg kjenner den følelsen. Han skal prøve. Siden han kom til dette fengselet, har han hatt besøk tre ganger. De to siste gangene måtte han kle av seg naken i mottaket — foran både kvinner og menn — og levere fra seg klærne.
Slik at en hund i et annet rom skal kunne lukte på trusen. Den nye løsningen på at det ikke lenger er lov å kreve å få se inn i rævhålet ditt. Og bare så det er sagt: På dette tidspunktet hadde han ikke testet positivt på rusmidler på ni måneder. De kalte det «stikkprøver». To av tre ganger. Siste gang sa han nei; han ville ikke stå naken og blotte seg igjen.
Han sa det med en gang: «Nei, jeg nekter. Jeg vil ikke ta av meg underbuksa igjen — aldri mer.» Da trykket en av dem på alarmen, og mange flere vakter kom inn og gikk mot ham. Denne unge mannen er 170 cm høy og veier 70 kg. 19 år gammel. Nå skulle han lære. Ingen sier nei til å kle av seg alt sammen på avdeling Vest.
Han forteller videre at Anders fra vestavdelingen er først ute; han prøver å ta et nakketak fra siden, men O-Dog dytter ham unna, slik at han faller i gulvet. Så griper Renate, operativ leder, tak i dreadlocksene hans fra siden med begge hender og kaster seg med hele kroppsvekten mot bakken, slik at han blir brutalt dratt ned etter håret.
Han beskriver at seks personer holder ham nede, mens en sjuende person river av ham bokseren. Deretter er de åtte personer som bærer ham — til utstilling — fra resepsjonen, over en strekning på 100 meter, gjennom tre dører som må låses opp og låses igjen, forbi 20 celler, ansatte på jobb og andre innsatte, helt inn i rommet de kaller «paktor».
Dette ligger bak hovedvakten på vestsiden, i det første rommet til høyre i korridoren som fører over mot østsiden. Der blir han lagt ned, og Renate sier: «En, to, tre» — og så trekker de ut. Her er det ikke noe vindu. En liten lampe. Dunkel belysning. Og en glassrute, de kan se ham klart, han kan se skygger. To kvinnelige former, han sier han mener han gjenkjente en betjent fra C på fasongen.
Luken åpnes og han får beskjed om at enten tar han av seg bokseren og leverer den pent i luken, ellers så kommer de inn og tar den selv. Han etterkommer. Skremselstaktikken fungerer. Det er sånn det er med grov vold. Det holder å gjøre det en gang. Så kan de true med «ellers så» de neste gangene de ønsker at noen skal føye seg etter viljen deres.
10 minutter går. På utstilling i trusa. Så åpnes luka. Samme beskjed. En gang til. Av med bokseren. Gi den pent i luka. Ta på deg en ny. Skyggene bak ruta følger med. Det er ikke vits i å føle på det mer. Bare gjøre. Håpe de snart er ferdige ... De er ferdige. Neste gang luka åpnes får han en ny rød joggedress. Hans egne klær er tatt beslag i av «sikkerhetsmessige hensyn».
Han sier at hunden ikke markerte. Han får rapporten. Der har han motsatt seg rutiner. Motsatt seg stikkprøve. Han har brutt reglene. Isolasjon er berettiget. Trusene hans gav ikke utslag. Kanskje hunden var overarbeidet. Det er mange truser å snuse på hver dag nå som den gamle metoden er forbudt i regi av Maria Hessen Jakobsen i Elden sitt arbeid med menneskerettigheter.
Men vennen får ikke komme igjen — aldri mer, ikke engang med glassvegg. Han får beskjed et par dager etterpå. 7 dagers klagefrist. Han kaster den i søpla, sier han. Hva er vitsen. De gjorde dette med ham da han var 17 på ungdomsenheten. 8 stykker den gangen. Han hadde begynt å grine. De hadde klippet av ham bokseren den gang også. Det tar aldri slutt. Så hva er vitsen med å klage. Den blir ikke behandlet før straffen er ferdig sonet uansett.
Jeg spør dere som leser dette. Skal du si ifra? Skal du gidde å bry deg om hva de gjør med «de farlige kriminelle»? De fortjener det jo ... Så hva angår det deg? Så går det 10 år... På den tiden har han vært ut og inn mellom denne behandlingen og gaten som fange på gjenbruk. Råstoff i skurtreskeren.
Fengselets skurtresker er helautomatisk, den skjærer, tresker, sålder og samler underbukser. Skjærebordet har som oppgave å fjerne sjelen fra rotsystemet og mate den inn i treskeren, spre spirene over byen, sikre nye åkrer, slik at de alltid har en jevn innmating i treskeren. Som rettferdiggjør krav om bevilgninger av statskassa. Skattepengene dine.
En av alle dem som Bergen Fengsel har ødelagt psykisk, utsatt for overgrep etter overgrep. Jakten på mobilsignaler, mistenkt for hasj, «håndtert» når han fikk nok og prøvde å komme seg ut fra isolasjonscellen. Han som de har fylt med hat, fylt med undertrykt sinne, fylt med PTSD, fylt med psykoser. Tvangstanker. Kanskje fått ham hektet på opioider. Mest sannsynlig.
Han flytter inn på andre siden av veggen din. Setter seg ved siden av deg på bussen. Foran deg i køen på Kiwi. Bak deg på konserten. Der er det trangt. Mange som er kommet for å kose seg. Mange som dytter for å komme nærmere scenen. Du dytter tilbake. Dere skvises sammen. Så blir smilet dere delte, når bandet spilte favorittlåten, erstattet av et desperat blikk.
Da kommer flashbacket. Da bryr du deg. Det siste du rekker å tenke før det blir svart, er at du skulle sagt ifra da du hadde sjansen...
— Innsatt 260146