Dagbok fra innsiden
Finn en dagboktekst
Kronologisk etter kjent dagbokdato eller kildedato. Kildedato merkes særskilt; udaterte tekster står sist.
Jeg har flere ganger fått rådet: Skriv det ned, det du har inni deg. Det hjelper.
Jeg har vurdert det. Og vegret meg. Hva skulle det være godt for at tankene sto to steder, både i hodet og på et papir? Forsvant det noe fra det ene stedet fordi det dukket opp på det andre?
Så var det tanken på at noen kunne finne det. At det mest private skulle ligge der og vente på feil hender. Det var ofte nok til at jeg lot være.
Jeg skulle likt å se ansiktet mitt den gangen, hvis jeg hadde kunnet se meg nå.
Jeg har alltid ment at skal jeg gjøre noe, får jeg gjøre det helhjertet. Så når jeg først skal skrive dagbok, kan vel hele verden få lese. Da er det jo ingenting å være redd for. Som å spre risikoen i en aksjeportefølje.
Trygt. Et klokt valg.
Planen var egentlig å samle alt i en bok og sende den til et forlag. Men dagene stopper ikke mens et manuskript blir vurdert. Det kommer nye papirer, nye samtaler og nye tanker. Boken kan ikke romme alt.
Derfor blir det dagbok mens jeg venter.
Her vil jeg ta deg med inn i hverdagen i Bergen fengsel, slik jeg opplever den. Du vil møte mennesker, ideer, humor, frustrasjon og forsøk på å få noe godt ut av tiden. Andre menneskers private historier blir ikke mine å offentliggjøre bare fordi vi har delt en korridor. Navn og gjenkjennelige detaljer må derfor avklares eller skjermes.
Jeg håper du vil forstå mer av det som ligger mellom vedtakene. Det som ikke får en egen rubrikk: hva en beskjed gjør med en kropp som allerede er i beredskap, hvordan et avslag følger med inn i natten, eller hva en god samtale kan løse før det vokser seg for stort.
Det gjelder også traumer og psykisk helse. Jeg vil kunne skrive om det tunge uten at det blir en konkurranse i hvem som har hatt det verst. Kanskje noen leser en setning her og klarer å si noe til en de stoler på. Kanskje det blir starten på at livet blir litt lettere. Hvis det skjer, betyr det mye.
Overfylte demninger er ingen tjent med. Når presset får bygge seg opp for lenge, kan det ramme mennesker som ikke har skyld i det. Det forklarer hvorfor tidlig hjelp betyr noe. Det fritar ingen for ansvar for det de gjør mot andre.
Jeg mener at flere konflikter her kunne vært løst tidligere, med tydelig informasjon, lytting og praktiske tiltak. Når jeg kritiserer et vedtak eller en rutine, vil jeg vise hva kritikken bygger på. At jeg kjenner konsekvensene på kroppen, betyr ikke at jeg kjenner motivene til alle som har vært involvert.
Så er det alt talentet.
Jeg har sett tegninger og malerier her inne som har fått meg til å stoppe helt opp. Mennesker med et uttrykk som fortjener en ordentlig mulighet til å møte et publikum. Jeg har hørt musikk og ideer som aldri burde bli liggende igjen mellom fire betongvegger.
Derfor vil jeg at bloggen også skal være et sted der andre kan skape. Kunst og musikk kan deles gjennom bidragsrommet, med eget navn eller artistnavn og etter gjennomgang. Jeg vil dessuten undersøke en ordning der kunstnerne selv kan velge å tilby motivene sine som trykk. Før et salg kan åpne, må det være tydelig hvem som eier kunsten, hvem som får betalt, og hva produksjonen faktisk koster.
Jeg har allerede et første motiv i hodet: «Rødhette i gangen» på ryggen av en hvit t-skjorte, med prosjektets merke foran. Bildet på ryggen får følge med ut i gaten. Det er som regel de som går bak deg, som får mest tid til å se det.
En annen jeg snakket med, så for seg motivet stort på en vegg. En sjablong som kunne rulles ut og fylles med farge. Jeg kjente et ganske umiddelbart ja i meg. I en stue, i et atelier eller på en vegg der eieren har gitt tillatelse. Kunst som får ta plass.
Jeg lover ingen at dette vil bli en formue. Jeg vil prøve å bygge en reell mulighet: et publikum, en rettferdig avtale og et produkt det er verdt å betale for.
For min egen bokinntekt er planen 75 prosent til boligsparing for datteren min og 25 prosent til egen gjeld. Salg av andre kunstneres arbeid må ha egne avtaler og skal ikke blandes sammen med min private fordeling eller en eventuell rettshjelpsinnsamling.
Dagboken skal også hjelpe folk å finne det som allerede finnes på siden: innsynsmalene, hjelp til klageutkast, bokkapitlene og rommet for kunst og musikk. Kanskje noen endelig får tak i dokumentene sine. Kanskje noen finner ordene til en klage. Kanskje noen tør å vise frem et bilde.
Og sånn begynner dagboken.
— Innsatt 260146