Fem minutter i skolegangen

04.11.2026 · Innsatt 250418

Kildeoppdatering om Skaugum, 4. november

Tingrettens avgjørelse ble stanset under anken. Lagmannsretten omgjorde den 4. november. Dagbokteksten omtaler tingrettens beslutning; «uutholdelig» var forsvarerens beskrivelse av oppholdet. Les nyhetsmeldingen fra 4. november.

Innsatt 260146 kom inn døren til klasserommet litt som Kramer i Seinfeld. «Hva i svarte» var spørsmålet som holdt på å forlate lærerens munn, før det ble blokkert av:

«Unnskyld, lærer, jeg vet at denne fangen allerede har mer enn nok å ta igjen etter ferien sin på hotell Vest, men det gjelder liv og død. Jeg skal bare låne ham i fem minutter.»

Jeg var allerede ved siden av dem begge før læreren fikk frem en protest – eller var det en godkjenning? Det får vi bare lure på. «Fem minutter, så er jeg tilbake. Beklager dette», sa jeg. Læreren ga et lite nikk før vi var ute på skolegangen og fikk lukket døren til klasserommet.

Jeg smilte. Det er ikke mye som gleder når en blir tvunget inn på et lite rom på Vest 23 timer i døgnet, midt i eksamensforberedelsene. Men da en engel leverte meg brevet som er dagbokposten fra 22.10, varmet det hjertet og ga lattermuskelen en god treningsøkt.

Tipset om klagehjelpen var også til stor hjelp. Jeg var i tvil om hvilke hjemler jeg skulle vise til. Jeg fikk ringt ut, og vedkommende fylte ut klagen ut fra det jeg kunne fortelle. Jeg fikk skrevet den ut, vedkommende fikk godkjenning til å opptre som fullmektig, og klagen ble sendt inn. Ikke at jeg tror det hjelper. Fra jeg får det avslaget som alle får fra fengselet, til regionen har brukt så lang tid den kan, går det nok et lite år. Hva er egentlig vitsen da? Men jeg fikk i alle fall gjort det jeg kunne, fått hjelp til å lage en klage jeg ikke har utdanning til å skrive selv, og sendt den inn i tide.

Vi sto fortsatt i den tomme skolegangen, men innsatt 260146 smilte ikke. Han så alvorlig ut, og det han sa, kommer jeg alltid til å huske:

«Jeg hørte du fikk skoletilgang tilbake. Bra, og jeg er glad for å se deg også, men dette er mye viktigere. Det er faktisk snakk om liv og død.»

Han viste til hvordan jeg tidligere hadde snakket om å bruke erfaringene mine til å hjelpe dem som er på vei til å lide samme skjebne som meg og mange jeg kjenner. Han fortalte at arbeidet allerede kunne begynne i dag, at verden trengte det jeg hadde mellom ørene og all smerten i hjertet mitt, og at jeg burde skrive.

Vi skal gjøre dagboken fra innsiden ustanselig, et talerør rett ut fra det etaten har holdt hemmelig i over 20 år og rett ut til mobilskjermer i alle kriker og kroker av verden. Vi skal velte hele dritten rett foran nesen deres, fra den siste plassen de hadde regnet med. Det blir episk, litt à la David mot Goliat.

«Gjør deg ferdig på skolen nå. Når du får tid etterpå, setter du deg ned og skriver ditt første bidrag. Fortell hva de gjorde mot deg nå sist, og hva de har gjort tidligere. Jo mer du åpner det du har lukket inne helt der inne, der ingen skal se, jo bedre blir det for deg og leseren.»

Så her sitter jeg og forteller: om hvordan de skal se tissen min ved hver minste mistanke, med eller uten fysisk makt, og om opioidkrisen de pumper ut hver eneste dag for å sikre seg nye kunder i lang tid fremover.

Tilbake til 22. oktober

Det var et drøyt døgn etter hendelsen på cellen min. Jeg kom opp fra lufting og holdt på å lage middag til gutta på avdelingen da en av de ferske betjentene i kriminalomsorgens Gestapo så beskjedent kom og spurte om jeg kunne bli med ut på gangen en tur. Jeg satte matlagingen på pause og ble med henne.

Ute på gangen ble jeg møtt av ytterligere ti betjenter i kriminalomsorgens SS-bataljon og fikk beskjeden: «Du skal på A-vest.» Jeg tenkte: Hva faen skjer nå?

Førstebetjenten som hadde tatt avgjørelsen, hadde bedt om at jeg ble flyttet etter at han var gått hjem for dagen. Dermed kunne ingen forklare meg årsaken til flyttingen, annet enn at det hadde vært en hendelse. De følger, som alltid, bare ordre, uten omtanke for hvordan ordrene påvirker ekte mennesker med drømmer, følelser og traumer etter en årrekke med maktovergrep. Etter mye diskusjon sa jeg meg villig til å bli med ned på A-vest mot at jeg fikk med meg alle bøkene mine, slik at jeg kunne studere mens jeg satt isolert.

Dagen etter overføringen kom tilsynelatende førstebetjenten som hadde tatt avgjørelsen, innom for å gi meg vedtaket. Han startet samtalen med å fortelle meg at det var et farlig spill jeg spilte. Han mente at jeg hadde en telefon på cellen, og ikke nok med det: Han mente også at jeg var ansvarlig for narkotikaflyten inn i fengselet.

Jeg vet ikke om jeg skal være fornærmet eller smigret over at han oppfatter meg som en slags kriminell mesterhjerne som har hele fengselet under tommelen. Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen i de borderline konspiratoriske hypotesene hans. Det er vel sikkert en fengselssnitch som gir ham fiktiv informasjon i bytte mot fordeler på avdelingen.

Det siste han lovet før han dro, var at jeg skulle få gå på skole fra og med mandag. Jeg gledet meg hele helgen. Mandagen kom, og fortsatt ingen skole, selv om jeg var midt i eksamenstiden og hadde arbeidskrav som måtte oppfylles for å kunne følge utdanningen.

Jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe drastisk. Jeg pakket den lille maten jeg hadde på cellen, i en plastpose og ga den til betjentene. Jeg gikk altså ut i sultestreik: Så lenge dere nekter meg å gå på skole, nekter jeg å spise en eneste kalori.

Sultestreiken varte et par dager og endte med at jeg fikk gå på skole selv om jeg satt på A-vest. VICTORY!

Etter ni dager på A-vest fikk jeg flytte videre til avdeling B. Det har nå gått to uker siden hendelsen på avdeling C, men jeg har ennå ikke fått rapporten med bakgrunnen for overføringen som kostet meg en uke med skole midt i eksamenstiden. Jeg har ikke blitt avhørt, og verken jeg eller advokaten min har fått svar på utallige krav om innsyn i saken og videoovervåkingsmateriale som i praksis vil frikjenne meg for det jeg anklages for.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og ingen svar. Er det manglende innsynet et bevisst forsøk på å legge lokk på feilaktig saksbehandling, eller er det latskap og inkompetanse som ligger i bunnen? Og mest av alt: Er det dette sosialdemokratiet Norge så stolt kaller kriminalomsorg og rehabilitering? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet, er at jeg er den eneste som er blitt straffet for hendelsen, på tross av at det var jeg som ble oppsøkt på min celle.

Veien hit

Jeg sitter og undrer meg over om jeg fortjener dette. Jeg skal være den første til å anerkjenne at jeg verken er en engel eller mors beste barn. Jeg er skyldig i det jeg er dømt for, og tar ansvar for handlingene mine. I tingretten fikk jeg en dom på åtte år og seks måneder og en beskjeden inndragning på åtte millioner for organisert narkotikakriminalitet, etter å ha blitt tatt med x antall kilo av Høibys og Northugs favorittpulver. Den dommen godtok jeg.

Men når skal systemet slutte å straffe meg og begynne det såkalte rehabiliterende arbeidet som skal hjelpe meg til å bli en god bidragsyter i samfunnet?

Når jeg reflekterer over de siste ukene, ser jeg klare paralleller tilbake til å være på lukket psykiatrisk anstalt som 12-åring. Eller til første gang jeg som 14-åring ble tvunget til å kle av meg foran ansatte på den beryktede barnevernsinstitusjonen Klokkarlia, som hadde pleksiglass på vinduene for å forhindre at vi rømte. Eller til hvordan jeg som 13-åring ble introdusert til narkotika av en fosterbror som var fire år eldre enn meg.

Dette er på ingen måte et forsøk på ansvarsfraskrivelse. Jeg vet at jeg har tatt mange dårlige valg langs veien som førte meg hit. Men jeg må undre meg over hvor mange i barnevernet som var klar over veien jeg befant meg på som knapt tenåring, uten at det ble satt inn tiltak for å få meg på rett sti.

Allerede som 15-åring kom det en bekymringsmelding fra politiet om at jeg befant meg på en adresse sammen med eldre kriminelle, der jeg ruste meg. Hvorfor var det ingen som gjorde noe?

Da jeg var 17 og et halvt, hadde ting gått for langt. Jeg var allerede rusavhengig og kriminell på fulltid. En kveld hadde jeg og noen kompiser vært involvert i et væpnet ran og en knivstikking. Politiet kom på døren med skjold og hentet meg. Derfra gikk turen direkte til Flesland, sammen med fire uniformerte politimenn, og jeg var iført håndjern.

Folk stirret og måpte. De må nok ha undret seg over hva denne unge gutten kunne ha funnet på for å fortjene politieskorte gjennom en av Norges største flyplasser. Jeg må innrømme at det på daværende tidspunkt var litt kult.

Jeg ble sendt en kort periode til Stavanger, og deretter til Tromsø på et enetiltak etter § 4-24, der jeg skulle bo i ett år. Jeg ble værende i Tromsø til jeg var 18 og et halvt. Da jeg kom tilbake til Bergen, ble jeg flyttet til et botiltak for eldre rusmisbrukere, og misbruket eskalerte atter en gang. Jeg var fri fra barnevernet i knappe seks måneder før jeg havnet i varetekt for første gang.

I fengselet kom en gammel traver til meg og fortalte om en substans som heter Subutex. «Det er ikke så farlig, det gir nesten samme effekt som hasj og får soningen din til å gå smooth», fortalte han. Jeg falt for fristelsen og tok dosen han ga meg.

Jeg ble avhengig en liten stund. Heldigvis klarte jeg å hente meg inn igjen, men kirkegårdene på Vestlandet er fylt med unge mennesker som ikke var like heldige som meg. Tro meg, jeg har selv sett et dusin venner falle offer for disse omstendighetene.

Det er dette som møter oss i de offentlige etatene som er satt på plass for å ta vare på barn som allerede er utsatt for omsorgssvikt. I den forbindelse vil jeg trekke frem et ordtak som ofte tilskrives Gandhi: «Man kan måle ethvert samfunn ut ifra hvordan det behandler sine minste og svakeste.» Barna i systemet er per definisjon noen av de minste og svakeste.

Hvordan behandler vi dem? De låses inne og utsettes for maktovergrep lenge før de er gamle nok til å stemme og ha innflytelse i egne liv. De radikaliseres og rekrutteres inn i kriminaliteten av kyniske bakmenn.

Når skal vi si nok er nok og ta problemet ved roten? Systemet er blitt en fabrikk som pumper ut hardere og hardere ungdomskriminelle, som ender opp med å bli voksne fanger i kriminalomsorgen. Men jeg skal i alle fall ikke la meg bli offer for omstendighetene.

Jeg er nå 28 år gammel. Jeg er bror, onkel, venn og kjæreste. Jeg er høyskolestudent på bachelor i økonomi og administrasjon, men jeg er også innsatt 250418 i Bergen høysikkerhetsfengsel.

En stemme innenfra

Jeg må også undre meg over om loven er lik for alle når marginaliserte minoritetsbarn låses inn på sikkerhetscelle, mens dronningens sønn får særbehandling i form av å sitte hjemme på Skaugum med fotlenke, og når tingretten vil løslate ham mens forsvareren omtaler oppholdet som «uutholdelig». Samtidig ser jeg medinnsatte bli nektet en simpel fremstilling for å være med familien etter et dødsfall, eller å være med på fødselen til sitt eget barn. Hvor er rettferdigheten?

Jeg innser at jeg sitter på en hel masse kunnskap og erfaringer som kanskje kan bidra til å gjøre en endring i dette gjennomkorrupte systemet som sluttet å fungere for lenge siden. Gjennom dagboken ønsker jeg å gi et rått og ufiltrert innblikk i hvordan det faktisk er bak murene, i kontrast til såpeoperaene på TV, som serien «Oslo fengsel», eller storslåtte dokumentarer av Michael Moore som besøker Bastøy fengsel og insinuerer at det er slik alle norske fengsler er. Spoiler alert: Det er ikke realiteten.

Dette er mitt første bidrag. Jeg håper at jeg og andre som sitter i fengsel, eller som føler seg utenfor, kan bruke Stemmen fra innsiden som en arena for forståelse og nysgjerrighet – et sted der vi kan utfolde oss kreativt, dele opplevelsene våre og oppnå vårt fulle potensial.

Kjære leser: Vit at etter en lang regnværsperiode smaker solen ekstra godt. Hva enn du går gjennom, er du ikke alene. Alt vil ordne seg til slutt!

– Innsatt 250418