G.I. Joe
· Innsatt 260146
Dagbok: forfatterens egne erfaringer, meninger og gjenfortellinger. Språkvasket med bevart ordlyd og lengde.
Til 1. betjent, avdeling C. Formell klage: Betjent nummer 280915. Heretter kalt «G.I. Joe».
En ny betjent — en av den typen med en stiv, nesten militærisk holdning — har dukket opp. Holdningen til denne betjenten — slik vi som var i butikken i hvert fall oppfattet den — minner om å drive sauer gjennom en innhegning, der målet er å få lukket porten så raskt og effektivt som mulig. «Sauen» skal ikke snakke eller tulle rundt. Den skal komme inn, plukke med seg det den trenger — helst med en ferdigskrevet liste — stille seg pent i kø, vente på tur, betale og gå. Hvis noen tar et skritt i feil retning, må «gjeteren» være rask med å vise sauen at den må tilbake på rett spor.
Situasjonsbeskrivelse: Jeg er ferdig med å handle og er på vei ut, men så kommer jeg på at jeg har glemt litt snus, så jeg går tilbake. Jeg har den blå posen på ryggen. Jeg går rett bort til kassen. Det går bra for de andre. G.I. Joe: «Er ikke du ferdig?» Jeg sier ja, jeg er ferdig, det var bare en ting til. Han svarer: «Vel, det er kø ovenpå; andre innsatte venter også på å få handle.» Og tonen er hard. Som om det er noe jeg trenger å lære. Jeg tenker: Hvem er du til å anklage meg for ikke å bry meg om mine medinnsatte her en lørdagsmorgen? Alle vennene mine blant de innsatte, som sto og ventet på å få betale, vet at jeg bryr meg om alles velferd og om at de innsatte skal bli behandlet rettferdig; jeg har brukt enormt mye tid her på å kjempe for nettopp det.
Så da jeg svarte — sarkastisk — at jeg «ga fullstendig faen», lo de bare. Enda høyere da jeg erklærte høyt at på grunn av denne lange køen, skal jeg vise alle nøyaktig hvor lang tid det kan ta å kjøpe bare én boks snus. Det var her «G.I. Joe» gikk over streken. Jeg hadde å gjøre meg ferdig umiddelbart, «ellers ville han ta meg med opp på avdelingen selv». Da svarte jeg at «prøver du på det så kommer du til å bli kjæresten min.» Enda høyere latter ... Var det et lite smil jeg så hos G.I. Joe, tok han meg alvorlig? Flørter han nå?
Jeg ble usikker. Hva han tenkte, er vanskelig å si for sikkert. Kanskje han vurderte det, før han tenkte på han der hjemme som ville bli lei seg. Han sa i hvert fall ingenting mer. Uansett, den eskaleringen kunne noen, mindre i det spøkefulle hjørnet enn meg, tatt som en trussel og en utfordring foran alle vennene sine. Det hadde nok fått juristen vår som en sommereng med tanke på den mengden saksbehandlingspoeng det kunne ha generert, men hun må nok legge seg utilfredsstilt i natt.
Jeg tok det opp med G.I. Joe på tomannshånd — bare oss to — før jeg sendte inn denne klagen, noe jeg følte at jeg rett og slett måtte gjøre. Han innrømmet at han ikke hadde fått med seg at jeg hadde kommet tilbake for faktisk å kjøpe noe jeg hadde glemt i første omgang. Han trodde at jeg bare hadde kommet tilbake for å drive dank, og at jeg dermed viste manglende hensyn til de andre innsattes behov — noe som fikk ham til å trappe opp situasjonen ytterligere, med trusselen: «Ellers tar jeg deg med opp på avdelingen selv.»
Og han mente at han handlet helt etter boka. Han var også motstander av brannslukking, det kunne jeg sitere ham på. Jeg skulle følge ordre. Jeg hadde fått et pålegg. En opptrapping var naturlig.
Han brukte uttrykket «pasifisere» da han snakket om en inngripen på avdeling B. Jeg kjenner igjen begrepet; det stammer fra militæret — fra kurs i hvordan man løser en situasjon ved hjelp av fysisk makt på en svært spesifikk, teknisk måte. Den konkrete hendelsen det er snakk om, gjaldt en alarm han hadde rykket ut til i treningsrommet på avdeling B, der han hadde «pasifisert» en innsatt.
Jeg fikk vite i dag før jeg skrev denne klagen at han, i etterkant av den hendelsen, gikk inn i treningsrommet mens innsatte fra avdeling C trente — menn som var ved godt mot og trente akkurat slik de gjør en hvilken som helst annen dag. Avdeling C har for øvrig det beste miljøet i hele fengselet; det har ikke vært en eneste hendelse i det treningsrommet som har krevd «nøytralisering» på godt over et år. Han kom inn og ga beskjed til de andre innsatte om at hvis ikke antallet personer ble redusert til åtte, ville han kaste ut alle sammen og låse rommet. Dette vakte sterke reaksjoner.
For det første bør ikke avdeling C — hvor det aldri har vært problemer med at flere enn noen få personer trener samtidig — utsettes for kollektiv avstraffelse på grunn av en hendelse som fant sted på avdeling B (en avdeling som befinner seg på et tidligere trinn i progresjonssystemet enn C). For det andre bør ikke fengselsbetjenter se på fengselsvesenet som en arena der jobben deres går ut på å «ta initiativet».
Jeg spurte ham om bakgrunnen hans — et år med førstegangstjeneste og så fengselsskolen. Hvor? GSV ... Grensejeger. Streng disiplin. Jeg husker også følelsen av å være «jeger» — statusen det ga under førstegangstjenesten, å være en av de 10 prosentene som kom gjennom opptaket og ble «spesielt utvalgt». Jeg var selv fremre flyleder (FAC), så jeg husker det godt.
Senere var jeg operatør i et taktisk psykologisk operasjonslag. Sist jeg fikk en formell vurdering i Forsvaret, var fire år etter det — i en instruktørrolle, men det er ikke noe jeg føler behov for å gå nærmere inn på. Eller nei, det var ikke siste militære «utmerkelse». 7 år senere gjorde jeg det svært godt på «beep»-testen en vintermorgen ved Fort de Nogent, kun slått av en nordafrikaner som hadde drevet med maraton, Ham måtte de be om å stoppe; testen gikk ikke lenger.
Noen måneder senere, i porten til Fort Aubagne — etter noen flasker vin, en kilo ost og 2 baguetter som sto så altfor laglig til, og en feit rumensk sersjant som var litt for frekk for sitt eget beste — fikk jeg en støvel i ræva, 50 euro i handa og en lapp der det sto «du kan aldri søke igjen». Det var det siste militære papiret jeg har mottatt, men nå sporer jeg av, kjære Tore.
Poenget er at jeg husker «kommandosoldat»-stilen noen i førstegangstjenesten tok til seg etter å ha gjort seg fortjent til bereten som «bare de beste» på Setermoen leir fikk bære. Kassa som vokste, haka som ble et hakk høyere i køen til fellesmessa om morgenen. Slik er det gjerne under førstegangstjenesten. Det er tydelig at G.I. Joe har tatt med seg denne «kommandostilen» fra førstegangstjenesten inn her til oss.
Han bemerket at «vi betjenter må ta initiativet». Han «hatet» når de ikke gjorde det. Den holdningen hører ikke hjemme her. Vi er ikke sauer, han er ingen gjeter, og dette er ikke et patrulje- og skarpskytingskurs ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Med tanke på sjargongen han brukte, måtte jeg spørre om han trodde han var i spesialstyrkene — som om oppdraget hans var å klarere en bygning, med oss innsatte i rollen som de som befinner seg der inne.
Holdningen overfor oss innsatte — som objekter som skal disiplineres — er like tydelig som et mål plassert på en rygg, en høyde eller et hustak. Han tror kanskje han er usynlig i nattemørket, men mot horisonten eller himmelen trer han frem som et perfekt mål med høy kontrast. En dyktig operatør beveger seg lydløst ... uten å etterlate seg spor; bevegelsene hans bør fremstå som en naturlig del av landskapet.
Hans overivrige, regelbokstyrte tilnærming til oppgaven fører til at han forstyrrer omgivelsene så kraftig at alle legger merke til ham. Det er som med den uerfarne operatøren som tror at det å bevege seg raskt faktisk handler om å ha høy fart. Hastverk fører til at du snubler, knekker greiner, sparker bort steiner og brøyter deg støyende gjennom vegetasjonen — alt dette skaper hørbare og synlige tegn for en observatør. Bruk et ekstra sekund på å gå over greina, ikke på den. «Slow is smooth, and smooth is fast».
Han er som den soldaten som tror han er lur når han gjemmer sigarettgloen med hånda når han tar et trekk, uvitende om at en med nattkikkert kan se den lille lampen hånda lager fra 300 meter. Han klarer ikke å se det han burde se: en vennegjeng som to ganger i uken får sjansen til å gjøre noe annet enn å gå frem og tilbake i gangen — en gruppe som i helgene naturlig nok er litt mer avslappet enn ellers i uken.
I stedet ser han for seg en operasjon som må gjennomføres med militær presisjon. Det er her holdningen hans til de innsatte — og til selve soningen — kolliderer med virkeligheten. Vi er ikke en saueflokk som må gjetes. Og enhver situasjon der mange innsatte er samlet på ett sted, er ikke en anledning til å markere autoritet eller bevise hvem som bestemmer. Vi som drar på handletur lørdag formiddag, har gjort dette lenge; det er rom for litt spøk og moro.
Det er lett å klage over ventetiden når man står i kø, men alle vet at så snart de kommer inn i butikken, møtes de av god stemning, småprat og lettbeint moro. Når folk lever så tett på hverandre — i en intens dynamikk og med en etablert orden som faktisk fungerer — så er det en grunn til det.
Disse turene til butikken er en av de få anledningene man har til å slappe av, til å stenge ute livets vanskelige og smertefulle sider gjennom vitser og uformell prat. Jeg har allerede hørt hva folk på avdelingene sier; for å si det rett ut, kaller de ham et rasshøl og mener at han bare er ute etter bråk — sannsynligvis en som ikke kom inn på Politihøgskolen. Det er i hvert fall det folk snakker om.
Det er tydelig at episoden i butikken bare er én av mange situasjoner med akkurat denne betjenten i løpet av kort tid. Allerede den første dagen hans — så måtte jeg slukke en sånn «brann» han hadde startet. Jeg så ham og vennen min Nico, i en opphetet krangel — mer intens enn vanlig — så jeg grep inn og fikk Nico unna.
I dag, da jeg hentet inn andres opplevelser før jeg skrev denne klagen, fikk jeg også høre at han hadde sagt til to andre innsatte at det plaget ham veldig at tre andre ansatte hadde innledet forhold til innsatte — forhold han var klar over. Det var en personlig sak for ham. Så kanskje han bare er sjalu? Kanskje det var han som håpet å finne seg en partner selv? Kanskje det var noe i det som jeg oppfattet som flørtende smil nede i kassa. Det er slike ting de innsatte lurer på nå. Uansett hva det var, å utfordre noen fysisk, foran alle vennene sine klokken ti om morgenen ved kassen — det er å gå over streken. En slik holdning hører ikke hjemme på avdeling C.
Avdeling C fungerer svært godt — kanskje er det den beste avdelingen i hele landet. Det ville derfor være upassende om grensevakter utstyrt med GSG9-stridsstøvler og med ansvar for å beholde initiativet og pasifisere motstand der det er behov — skulle forstyrre denne stabiliteten. Og helt ærlig, en helgevakt må inkludere minst én ansatt med lang erfaring; dere kan ikke bare la aspiranter og «G.I. Joe»-typer styre showet. KDI har allerede vært ute i avisen og sagt at det er et problem, da må det gå an å legge kabalen for helgeskiftet litt annerledes.
— Innsatt 260146