Fanger til gjenbruk
Det som gjemmes bak «lover og regler som gjelder i et fengsel»
Datteren min holder i jakkeermet mitt. Jeg står bøyd inn i bilen til bestefar og prøver å si ha det. Vi har vært sammen. Padlet, falt i vannet, lekt, fortalt godnatthistorier. Nå skal pappa tilbake.
Hun ser ned. Det kommer et stille «pappa … pappa …». Jeg legger pannen mot hennes. Kinnet mot kinnet. Vi blir stående sånn. Når jeg etter en stund prøver å trekke armen forsiktig til meg, strammer hun grepet.
Jeg kan ikke rykke den løs. Jeg kan ikke gjøre vondt i de små fingrene. Jeg kan ikke gi henne følelsen av at pappa river seg fra henne.
Det hadde gått tjue minutter. Bestefar sa at bestemor ventet hjemme. Det skulle bli boller og kos. Senere kunne hun treffe pappa igjen.
Men hun ville at pappa skulle være med. Ingen kunne erstatte pappa.
Ha den hånden i hodet mens du leser videre. For et sted i systemet kan forholdet vårt få plass under et punkt som heter familieforhold. Derfra kan saken behandles, sendes videre og bli liggende. Hun må leve den mens den ligger der.
Før vi kom til bilen, hadde vi vært på tur med CRUX. Stått på padlebrett og falt i vannet begge to. Padlet kajakk, gått på skattejakt med metalldetektoren og fisket etter brennmaneter. Hun lærte å kaste sluken så langt at jeg måtte filme det. Jeg viste klippet om igjen. Se på henne. Se hva hun får til.
Hun satt på skuldrene mine og var den høyeste på campingplassen. Om kvelden fortalte vi godnatthistorier til hun sovnet. Det er sånn tilknytningen vår ser ut når den får en kropp. Ikke et punkt. Ikke en vurdering. Et barn som vet hvor hun skal finne faren sin.
Jeg hadde lovet henne at telefonen skulle få ligge da vi dro til lekelandet. Tidligere hadde jeg sittet i kafeen og tastet mens andre fulgte henne. Jeg hadde vært der uten å være der. Nå skulle jeg henge på henne som en klegg. Jeg lot som jeg var en og kløp henne lett på armen. Hun lo. Så pilte hun av gårde, og jeg måtte etter.
To meter pappa. Hundre og tjue kilo. Fire timer etter en sjuåring gjennom lekeapparatene. Hun smatt gjennom, jeg presset meg etter. Ett sted satte jeg meg fast, og hun måtte hjelpe til med å dra meg løs. På trampolinen var jeg for tung til å bli med ordentlig. Jeg kunne ha ett bein på og hjelpe henne høyere. Høyere hopp. Høyere latter.
Jeg ble så pest at jeg holdt på å kaste opp. Matpausen kom beleilig. Jeg lot som den først og fremst handlet om hvor mye slush hun hadde fortjent.
Det var ikke en presentasjon av rehabilitering. Det var en far som forsøkte å holde det han hadde lovet. Du kan være to meter høy og sitte fast i et leketårn og likevel kjenne at det er akkurat der du skal være.
To og et halvt døgn vi skulle hatt sammen, ble tatt fra henne. Henting og bringing var ordnet. Vi skulle leke, spille piano, tegne og lese. Alt det vanlige som blir så forbannet stort når dagene er få. De planlagte permisjonene tre måneder frem i tid ble omgjort. Jeg hadde sju dager til å klage. Hun var sju år.
Mens klagen ventet, gikk dagene vi hadde gledet oss til. Ingen hadde lagt dem i en skuff til saken var ferdig. De var brukt opp. En jurist kan rette et vedtak. Ingen kan legge en mistet bit av barndommen inn i kalenderen igjen.
Barnet merker fraværet før hun kan forstå begrunnelsen. Hun vet at pappa skulle komme. Så kommer han ikke. Det er der avgjørelsen lander. Dere kan beskrive den som et spørsmål om permisjon, progresjon og forsvarlighet. Hun må finne ut hva hun skal gjøre med savnet sitt.
Jeg har mine egne feil å svare for. Jeg har sviktet ved å flykte fra det som var vondt og være borte når jeg skulle vært til stede. Det står i historien min også. Jeg ber ingen om å slette det. Det er nettopp derfor jeg har forsøkt å bygge et liv der jeg kan bli værende. Skole. Behandling. Et mål som ikke forsvinner med humøret mitt: Jeg skal være faren hun kan stole på.
Et barn kan ikke leve av løftet om at faren skal bli bedre en gang senere. Hun trenger at forandringen får bli til handling. En telefon. En tur. Ei hånd i ryggen når hun sykler. En kveld da pappa faktisk sitter på sengekanten og fortsetter historien.
Det er dette dere griper inn i når dere stenger kontakten. Det er også dette dere kan ødelegge som motivasjon. Jeg har beskrevet hvor mye hun betyr for meg. Fengselet har selv brukt betydningen av datteren min da et skritt mot lavere sikkerhet skulle begrunnes. Dere visste hva som holdt meg oppe. Dere hadde skrevet det ned.
Derfor treffer det helt inn når dokumentene til barnevernssaken blir utilgjengelige, når permisjonen forsvinner, når jeg ikke får forsvart det som står om meg. Alle de små sakene deres ender samme sted: hos henne.
Jeg mener dette er overlagt gjengjeldelse. Den anklagen skal få stå her, og grunnlaget skal frem. Jeg hadde snakket med pressen og oppfordret andre innsatte til å fortelle. Så ble det som betydde mest for meg, rammet. Det er den sammenhengen jeg vil ha undersøkt. Ikke bare hvor høyt jeg ropte etterpå.
For kroppen har en historie før rapporten begynner.
Da jeg ble satt inn i 2023, fikk jeg flashback på A Vest. Vold fra voksne i barnevernet kom tilbake inne på cellen. Jeg sto i en situasjon der andre voksne hadde full kontroll over kroppen min, og det gamle var der igjen. Tvang. Nakenstripping. Sikkerhetscelle. Slik jeg opplevde forløpet, førte tvangsbehandlingen til selvskading. Ambulansen ble tilkalt.
Det finnes rapporter som må vise hva de gjorde, hva de besluttet og hva som kom etterpå. Jeg vil ha dem frem. Jeg vil at noen skal lese hele hendelsen før ordet «håndtering» får lukke den.
I oktober 2024 kom et nytt sammenbrudd. Dette er en annen hendelse. Speilbildet på cellen stirret tilbake på meg. Veggene pustet og kom nærmere. Cellen ble mindre. Kroppen ville ut. Jeg kjempet mot en dør som ikke ga etter. På sikkerhetscellen var jeg naken og blødde fra hendene, knærne og albuene.
Til slutt hadde jeg ikke mer å slåss med. Jeg gråt til det var tomt.
Der bestemte jeg meg for å ta utredningen og medisinene legen mente jeg trengte. Jeg ville ha slutt på tankekjøret. Finne nok ro til å holde fast i en retning. Da jeg fikk medisinen, kjentes det som sentrifugen i hodet endelig gikk ned i fart. Datteren min. Det hun trengte. Det eksempelet jeg ville være. Det var dette som skulle styre.
Men en beslutning om å leve annerledes sletter ikke det kroppen har lært. Den gjør deg ikke immun mot innlåsing, makt eller følelsen av at ingen hører hva du prøver å si. Du kan arbeide med deg selv og fortsatt få panikk. Du kan ha et mål og fortsatt gå frem og tilbake fordi du ikke klarer å sitte stille med det som skjer inni deg.
Jeg har sagt fra om PTSD-en. Da må det gå an å spørre hva fengselet gjør med den kunnskapen. Hvordan møter dere et anfall? Hva gjør dere for å unngå å forsterke det? Hva skriver dere om det som utløste det?
Når jeg tenker på nakenvisitasjonen jeg har beskrevet i boka, er det ikke en paragraf kroppen husker først. Tre menn foran sengen. Svarte hansker. De lette etter en mobiltelefon. Jeg hadde akkurat fått håp om at samtalen med betjenten fra Bjørgvin kunne føre til at fremstillingen av meg ble undersøkt. Ordene veltet ut mens jeg tok av klærne. Kanskje noen endelig ville høre.
Så skulle bokseren også av.
Da kom sikkerhetscellen tilbake i tankene. Jeg hadde permisjon med datteren min to dager senere. Hva ville skje med den hvis jeg nektet? Jeg tok av bokseren og holdt hendene foran skrittet. Nei. Armene ut. Jeg snudde meg. Nei, den andre veien. Så sto jeg naken foran dem.
Etterpå kan dere diskutere rutinen. Men forstå hva jeg ber om: En vurdering av mennesket må også romme det mennesket blir utsatt for. Kroppen ligger ikke og regner på hvilken side av muren den var på da den lærte å være redd. Den husker. Og neste gang stemmen svikter, er det hele dette mennesket dere møter.
Jeg har brukt ChatGPT fordi jeg har hatt så mye i hodet at jeg ikke har klart å få det ut. Dokumenter, datoer, ting jeg må forklare, ting jeg må finne igjen. Litt og litt over måneder har jeg forsøkt å samle det. Det er min historie. Jeg har stått i den. Verktøyet har hjulpet meg å få frem det jeg ikke klarer å si når stresset tar over.
Den som vil vite hva jeg mener, må tåle at jeg trenger hjelp til å formulere det. Jeg blir ikke mindre eier av tankene mine fordi jeg endelig finner en måte å holde dem fast på.
Da PC-tilgangen ble stengt, lå arbeidet der inne.
Jeg hadde 484 sider fra barnevernet i Digipost og tre ukers svarfrist. Samtidig løp frister fra NAV, Skatteetaten og fengselet. Fire saker. Én PC til 48 innsatte.
Tenk på oppgaven før du vurderer oppførselen min. Jeg skulle lese dokumentene, forstå hva de betydde, finne det som kunne opplyse saken og få frem et svar. Ikke bare skrive at jeg var uenig. Jeg måtte vise hvorfor. Hvilket vedlegg hørte til hvilken påstand? Hvor lå e-posten som kunne forklare datoen? Hva var det jeg hadde sagt før, og hva hadde de skrevet at jeg hadde sagt?
Så måtte jeg først få lov til å sette meg ved maskinen.
Den var treg fra oppstarten. Treg når dokumentene skulle åpnes. Treg på nettet. Word krasjet. Minuttene jeg hadde kjempet for å få, rant ut mens utstyret sto og tenkte. Det er noe jævlig med å se tiden gå på en maskin når fristen ikke bryr seg om at maskinen står stille.
Ved neste vaktskifte måtte jeg forklare meg igjen. Hvorfor hastet det så fælt? Hvorfor skulle min sak få plass? Frem med barnevernet. Frem med frykten for å miste kontakten med barnet. Frem med det mest private, foran enda et menneske jeg ikke kjente. Jeg måtte utlevere livet mitt for å få noen minutter til å forsøke å holde det sammen.
Aspiranter og nyansatte kunne stå der og vurdere om grunnen var god nok. På min side av skranken var det en frist og et barn. På deres side var det et spørsmål om hvor mye tid som skulle gis. Vi sto i samme rom og levde i to helt forskjellige klokker.
Jeg sov ikke. Jeg prøvde å lese, huske, forstå og rekke det. Til slutt bikket det over i det jeg opplevde som et angstanfall. Da fantes det plutselig noe som lot seg beskrive kort. Han regulerer seg ikke. Han innretter seg ikke. Han har liten forståelse for begrensningene.
Maskinen trengte ikke regulere seg. Køen trengte ikke forklare seg. Fristene hadde ingen diagnose. Hele belastningen kunne forsvinne, og kroppen min sto igjen som problemet.
Det er derfor jeg ikke godtar at «PC-bruk» blir navnet på denne saken. Det var ikke lysten på en skjerm som holdt meg våken. Det var ansvaret for å svare før det var for sent.
13. august ble PC-en fjernet. Jeg hadde skrevet om maskinparken og sendt kritikken til pressen. KDI hadde også fått den. Nå skulle den gamle tilgangen bort, og Kompass inn.
To dager senere forklarte jeg at jeg trengte dokumentene til rettsmøtet om datteren min og til barnevernssaken. Jeg ba om utskrifter. En betjent kunne styre musen. Jeg kunne peke. Ingen nye brev til avisen. Ingen nye klager til KDI. Bare papirene mine.
Jeg hadde skåret forespørselen ned til dette: La en ansatt sitte med kontrollen. La meg få ut det jeg trenger for å møte forberedt i min egen sak.
Det forslaget må være med når dere forteller hva som skjedde. Det fantes et konkret forsøk på å løse situasjonen. Jeg ba ikke om at noen skulle gi fra seg nøkkelen og gå hjem. Jeg ba om at de skulle bruke den mens de satt ved siden av meg.
Jeg fikk fortsatt ikke dokumentene. 26. august møtte jeg i retten uten det grunnlaget jeg hadde arbeidet for å fremskaffe. Barnet mitt kunne ikke vente til fengselet hadde fått ordnet tilgangen. Rettsmøtet gikk. Avgjørelsen kom.
En nettside som heter Digipost er ikke det samme som at jeg har dokumentene jeg trenger. En fane til NAV er ikke det samme som at jeg kan finne vedlegget til NAV-saken. Det må gå an å holde to ting i hodet samtidig: Jeg kan få åpne en tjeneste og likevel være stengt ute fra det jeg trenger for å bruke den.
Derfor vil jeg ha Kompass undersøkt sammen med begrensningene som kom. Hvilke oppgaver kunne vi faktisk fullføre før og etter? Kunne vi hente, lese, sammenholde og sende dokumentene? Kunne vi få hjelp til å forstå dem? Eller fikk noen krysset av for digital tilgang mens arbeidet fortsatt sto fast?
Slik jeg husker samtalen med førstebetjenten, fikk jeg høre at klagene med alle lovene og hjemlene stoppet systemet opp. Jeg kunne ikke bruke fengselets PC til å sende direkte til aviser og KDI. Det måtte jeg skjønne.
Tygg på den forklaringen. Jeg prøvde å bruke loven til å svare på det som ble gjort mot meg. Problemet var at jeg brukte så mye av den.
Jeg mener tilgangen til dette verktøyet forstyrret en maktbalanse de ville beholde. Det er min anklage. Hent beslutningene, tidspunktet og begrunnelsene og la dem møte den. Vis hvilke alternativer som ble vurdert da også mine egne rettsdokumenter ble stengt inne. En generell forklaring om sikkerhet svarer ikke på hvorfor en betjent ikke kunne sitte med musen mens jeg fikk papirene ut.
Så kan du lese at jeg ikke forstår «lover og regler som gjelder i et fengsel».
Se hva den setningen rommer. Et barn. En far. Et rettsmøte. Dokumenter som finnes, men som han ikke får hente. En frist som løper mens han står der og ber. Fjern alt dette, og igjen står en innsatt som maser om PC-en.
Jeg spør på nytt fordi oppgaven fortsatt er uløst. Det er mindre tid nå. Jeg må svare. Jeg må vise det jeg mener har betydning. Når stemmen ikke holder seg rolig lenger, er det lett å finne et ord til den: pågående. Sint. Truende.
Der kan rapporten begynne.
Den som sa nei, går videre til neste oppgave. Jeg sitter igjen med den samme fristen, den samme datteren og enda mindre mulighet til å gjøre det jeg har ansvar for. Hvis reaksjonen min skal brukes til å vurdere hvem jeg er, skal dette også stå der. Hele forløpet. Også det dere gjorde.
Jeg har snakket med mange innsatte og lest vedtak andre har vist meg. Det er dette mønsteret jeg kjenner igjen: Beskrivelsen starter der mennesket ikke holder ut mer. Da ser det ut som reaksjonen kom uten grunn. Han må være vanskelig. Han må være farlig. Så kan den vurderingen brukes til nye begrensninger, og de kan utløse mer av det som allerede brukes mot ham.
Det mennesket på papiret skal jeg dele soningen min med. Han kommer inn på kontoret før meg. Juristen har møtt ham før jeg rekker å åpne munnen.
Jeg kan bli sittende og forklare at jeg ikke er ham, mens det brukes som enda et eksempel på at jeg ikke godtar vurderingen. Hvordan skal jeg nå frem hvis motstanden mot en uriktig beskrivelse får være bevis på at beskrivelsen var riktig?
Det er her jeg vil du skal stoppe. Før neste henvisning. Før neste avgjørelse. Gå tilbake til hendelsen. Det går faktisk an å undersøke hva som skjedde.
Ta gangen i Bjørgvin. Ta hånden som ble lagt på brystet mitt. Se på hva som faktisk skjedde før dere bestemmer dere for hva hånden skulle ha avverget.
De ansatte sto borte ved et annet rom. Mellom stedet der de sto og rommet til den medinnsatte jeg var hos, lå fire rom: rommet til en annen innsatt, to rom til og mitt. Mitt eget rom var det siste før hans. Jeg måtte altså gå i retning de ansatte for å komme til mitt eget rom også.
Først gikk jeg inn til den medinnsatte. Han kom etter fra TV-stuen. Så gikk jeg ut igjen, så de ansatte borti gangen og ropte til dem. Jeg hadde et angst- og PTSD-anfall. Jeg gikk frem og tilbake utenfor rommet hans. Han kom ut og forsøkte å roe meg.
Jeg tok ett eller to skritt i retning de ansatte. Jeg var ennå ikke kommet så langt som utenfor mitt eget rom. Da la han en håndflate beroligende mot brystet mitt fra siden.
Jeg stanset helt. Med én gang.
Han tok hånden vekk straks, klappet meg på skulderen med den andre og ba meg bli med tilbake på rommet hans.
Jeg bykset ikke gjennom hånden. Jeg kjempet ikke mot ham. Fra den vinkelen han sto i, ville han etter min vurdering ikke hatt kraft til å holde meg igjen hvis jeg faktisk hadde vært på vei til å angripe noen. Jeg lot meg roe. Det var hele poenget med hånden.
Senere snakket jeg med betjenten om det hun hadde opplevd. Slik jeg gjengir samtalen, var hun enig i at skrittet også kunne ha vært på vei til mitt eget rom. Hun hadde blitt nervøs av stemmen min. Men nervøsiteten hennes kunne ikke fortelle henne hva jeg hadde tenkt å gjøre.
Jeg spurte om jeg hadde fortsatt fremover. Om jeg hadde bykset gjennom hånden. Nei. Jeg hadde stanset og gått inn på rommet. Hun anbefalte meg å ta det opp med advokat og førstebetjent og be om nye avhør, også av den medinnsatte. Slik jeg husker det, visste hun ikke at han ikke hadde fått forklare seg.
Nå må du se hva som skjer hvis dokumentet beholder håndflaten på brystet og fjerner resten: Den umiddelbare stansen. Hånden som ble tatt bort. Skulderklappet. Rommet mitt, som lå i samme retning. Plutselig kan en hånd som nådde frem til et stresset menneske, bli bevis på at et angrep måtte avverges.
Det er en annen hendelse.
Hånden blir stående på papiret, men får en ny jobb. Der den i min forklaring er en rolig kontakt som virker, kan den i den alvorlige fremstillingen bli motkraften som så vidt hindrer noe farlig. Da er ikke en liten detalj borte. Da har hendelsen skiftet innhold.
Spør han som sto ved siden av meg. Undersøk hvor alle sto. Gå opp gangen. Hvor langt hadde jeg gått? Hvor var mitt rom? Hvor sto de ansatte? Hva gjorde vi da hånden ble tatt bort?
Dere får ikke plassere en hensikt inne i hodet mitt og siden bruke den til å bestemme fremtiden min. Et angstanfall er ikke en blank fullmakt til å skrive det verste dere kan forestille dere inn i et skritt.
Hvis en ansatt blir redd, skal det kunne beskrives. Følelsen er virkelig. Men redselen gir ikke adgang til tankene mine. Det må gå an å skille mellom det du så, det du kjente og det du tror jeg ville gjøre.
Hvor sto du? Hva kunne du se? Hva hørte du selv? Hørte du hele samtalen, eller kom du til etterpå? Var døren åpen? Hvorfor fikk den andre innsatte ikke forklare seg før fremstillingen ble brukt?
Dette er spørsmål som kan avgjøre hva som blir stående om meg. Likevel kan den første beskrivelsen gå videre fra dokument til dokument. En ny henvisning til det gamle. Så enda en. Bunken vokser, og det ser ut som flere bevis. Hvor mange ganger er det egentlig den samme påstanden som har kommet ut av skriveren?
Det hjelper ikke at den har fått et nytt brevhode. Det hjelper ikke at en ny person har lest den hvis ingen har undersøkt det den bygger på. Jeg vil vite hvor den startet, hvem som kunne observere det, og hva som har skjedd med innsigelsene mine underveis.
Her sitter pottemakeren med leiren. Norges lover kan bøyes rundt en fortelling som allerede har mistet det som kunne motsagt den. Reaksjonen blir risiko. Risikoen blir et nytt inngrep. Og under det hele ligger setningen som skal få oss til å slutte å spørre: lover og regler som gjelder i et fengsel.
Men dere kan ikke vedta at rommet mitt lå et annet sted. Dere kan ikke la en henvisning flytte kroppen min lenger ned i gangen. Det var mennesker der. Det finnes forklaringer å hente. Jeg vil at de konkrete spørsmålene skal besvares før abstrakte ord får gjøre resten av arbeidet.
Jeg spurte en aspirant i Bergen fengsel hvor mye skole man måtte ha før man kunne begynne å jobbe der. En hyggelig mann. Jeg hadde ingenting å utsette på måten han møtte oss på. Han fortalte om deltidsløpet han selv hadde valgt: to undervisningsdager i uken, og etter en måned kunne han begynne å arbeide i fengselet som aspirant.
Åtte dager med skole før man kan begynne å jobbe i fengsel.
Det er terskelen jeg snakker om. Han beskrev starten på deltidsløpet sitt, med videre utdanning mens han arbeidet. Men det er vi som står foran ham mens det skjer. Mennesker i panikk, i sorg, i sammenbrudd. Traumer som ikke viser seg før kroppen plutselig er tilbake i det den ikke kom seg fri fra.
Se for deg en tjueåring som så vidt har kommet seg gjennom russepresset. Sett ham foran en mann med en livshistorie han aldri har vært i nærheten av. Mannen går frem og tilbake, snakker for fort, får ikke frem det han prøver å si. Det kan se voldsomt ut. Det kan gjøre den unge ansatte redd.
Så får han skrive.
Hva i helvete har han rukket å lære om denne makten på åtte dager?
Ikke bare hvordan han skal låse en dør. Hvordan han skal forstå mennesket på den andre siden. Hvilke spørsmål som må stilles før et kroppsspråk får en hensikt. Hva han må notere om sin egen plass i situasjonen. Hvordan han kan være sikker på at det han oppfattet, var det som skjedde. Og hva han skal gjøre med det han ikke er sikker på.
Det er han som trenger opplæringen, veiledningen og noen erfarne ved siden av seg. Det er jeg som kan få reaksjonen hans skrevet inn i livet mitt. Barnet mitt kan få kjenne den hjemme. Vi kan ikke sette nervesystemet eller barndommen på pause mens noen lærer forskjellen på et angstanfall og en kriminell hensikt.
En rapport er ikke ufarlig fordi den er skrevet av en som fortsatt lærer. Den kan vandre inn i vurderingen av permisjon, samvær, skole og prøveløslatelse. Den ansatte går hjem etter vakten. Ordene kan bli liggende rundt halsen min lenge etterpå.
Hvem leser kritisk før de brukes? Hvem går gjennom hendelsen med den nyansatte og spør hva som kom før? Hvem sørger for at hans egen frykt ikke blir hele kartet over et fremmed menneske? Hvem følger usikkerheten gjennom kjeden, helt frem til den som avgjør saken?
Det ansvaret ligger hos dem som ansetter, veileder og tar teksten i bruk. Det kan ikke skyves nedover til aspiranten og ende som enda en belastning hos fangen. Den unge ansatte skal få lære. Men da må det finnes en ordning som faktisk hindrer at lærepengene kreves inn fra et barn som aldri har satt sin fot i gangen.
Og når dere vet hvor presset menneskene her inne kan være, må den kunnskapen få forandre det dere gjør. Den kan ikke være noe dere forteller stolt om på et kurs, for så å skrive «truende» når dere møter selve reaksjonen.
Så leser jeg innstillingen Bergen fengsel sendte til regionen 16. september. Der står vurderingen jeg forsøker å komme til orde mot. Fengselet opprettholder avslaget og skriver at de ikke finner nye momenter som endrer vurderingen.
«Vi anser det ikke realistisk å gå i så detalj i vedtaket som innsatte synes å forvente i klagene.»
Det er deres ord. Spørsmålet mitt er hvilke detaljer dere mener det er mulig å leve uten. Er det opplysningen om at jeg trengte dokumenter til rettsmøtet? Er det rommet mitt i gangen? Er det at en hånd ble tatt bort med en gang fordi jeg allerede hadde stanset?
Jeg ber ikke om at hver eneste setning jeg har skrevet, skal kopieres inn i et vedtak. Jeg ber om at dere undersøker det som kan forandre forståelsen av hendelsen. Det er forskjell på en detalj som gjør teksten lengre, og en opplysning som gjør konklusjonen usikker.
I innstillingen beskrives registreringer om stemmebruk, roping, frustrasjon og krevende oppførsel. Hendelser som hver for seg omtales som mindre alvorlige, brukes samlet til å vise et mønster. Sett i lys av lovbruddene jeg soner for, mener fengselet at dette indikerer økt risiko ved løslatelse.
Der er kjeden, skrevet ned. Fra stemmen min til fremtiden min.
Da må hvert ledd tåle å bli undersøkt. Hvis flere registreringer beskriver reaksjoner på den samme uløste hindringen, må den hindringen med. Hvis de gjentar en påstand fra før, må dere vise det. Flere ark betyr ikke automatisk flere uavhengige hendelser. Og flere reaksjoner betyr ikke at årsaken har sluttet å være relevant.
Innstillingen sier også at anmeldelsene får betydning i den samlede vurderingen, selv om de ikke får avgjørende vekt. At forholdene ikke er påtaleavgjort, er etter fengselets syn ikke avgjørende. Jeg leser dette og går tilbake til gangen. Til det jeg vil ha undersøkt i fremstillingen fra Bjørgvin.
Dere kan ikke svare på den innsigelsen bare med at fengselet syntes hendelsen var alvorlig nok til å anmelde. Det er jo den fremstillingen jeg angriper. Hva blir kontrollert hvis en anmeldelse får styrke av at noen valgte å anmelde?
Når jeg sier at saken er laget for å bekrefte seg selv, er det dette håndverket jeg mener. Det må gå an å åpne forbindelsen mellom de første ordene og den siste avgjørelsen. Å spørre hva den bygger på, er ikke det samme som å nekte for at en vurdering kan foretas. Det er et krav om at vurderingen skal handle om det som faktisk skjedde.
Og mens jeg forsøker å få dette frem, går tiden.
Jeg har skrevet om klager som blir liggende i månedsvis. For den som behandler en sak, kan det beskrives som lang saksbehandlingstid. For den som er inne i den, er det livet som fortsetter under avgjørelsen han prøver å få rettet.
En permisjon lar seg bruke opp før klagen kommer til toppen av bunken. En skoleplass kan gå tapt mens begrunnelsen undersøkes. Kontakten med barnet kan forandres mens alle venter. Hvis svaret til slutt er at noe var feil, har ingen holdt verden stille i mellomtiden.
Jeg har fått brev fra Sivilombudet om at klagen først må være ferdig behandlet i regionen. Tilsynsrådet går ikke inn og løser enkeltsaken min. Da venter jeg på dem som skal undersøke dem jeg klager på, mens dem jeg klager på fortsetter å bestemme over meg.
Det er den avstanden jeg vil ha frem: mellom retten som står i brevet, og hjelpen som faktisk rekker frem.
En annen innsatt fortalte meg om et overføringsvedtak i Oslo fengsel. Han skulle til et fengsel uten familietilknytningen sin. Vedtaket ble levert da han skulle låses inn for kvelden. Slik han fortalte det, gikk klagefristen ut en time før døren ble låst opp neste morgen.
Han ble låst inne med klagefristen sin.
Da døren åpnet, kom utblåsningen. Den fikk han en reaksjon for. Etter hans forklaring var årsaken borte også der: brevet i døren, fristen gjennom natten, muligheten som var stengt mens tiden gikk. Bare mannen som reagerte, ble med videre.
Jeg gjengir historien hans fordi den viser hva som må undersøkes. Hent brevet. Tidspunktet. Fristen. Rapporten om utbruddet. Du behøver ikke velge mellom å tro på alle innsatte og å tro på alle ansatte. Du kan faktisk lete etter det som skjedde.
Det er det jeg trenger at noen gjør mens det fortsatt finnes noe å redde. En klagerett som først får virke etter at inngrepet er over, kan etterlate oss med fine ord om en skade ingen stanset.
Jeg vet at rehabilitering finnes. Jeg kjenner menneskene som gjør den mulig. Skolen, verkstedet, helsetjenesten, psykologene, Wayback og CRUX. Ansatte som ser oss og prøver å hjelpe. De bruker tid. De får meg til å strekke meg. De ser arbeid som pågår over måneder, ikke bare den stemmen jeg fikk da jeg ikke holdt ut mer.
Jeg har lagt frem opplysninger om negative rustester, behandling og skole. Om mennesker som har sett utviklingen min. Om datteren min som motivasjon. Jeg vil vite hva det faktisk teller når risikoen blir vurdert. Hvor mye må et menneske gjøre før det han gjør nå, får lov til å forandre bildet av det han var før?
Et forhold til et barn kan være noe som holder deg i arbeid med deg selv. En skolegang kan gi deg en vei å gå. En som hjelper deg, kan være forskjellen på at du fortsetter og at du gir opp. River du i disse forbindelsene, river du også i det som skulle gjøre livet utenfor mulig.
Det er derfor et pennestrøk kan gjøre så mye skade. Det kommer ikke inn i et tomrom. Det kan treffe et arbeid andre mennesker og jeg allerede står midt i. Læreren som prøver å få meg videre. Behandlingen som skal hjelpe meg å forstå reaksjonene. Barnet som trenger å erfare at jeg faktisk kommer.
Hvis dere vil bruke det verste øyeblikket mitt til å forklare hele meg, må dere også forklare hvorfor alt det andre får så liten plass. Rehabiliteringen kan ikke bare være noe fengselet viser frem når noen spør hva som fungerer. Den må telle når fengselet har makt til å stanse den.
Det finnes en annen læring her inne også. Hold kjeft. Svelg det. Ikke protester. Ikke forsvar deg for høyt. Ikke gi dem mer å skrive om før du skal vurderes for løslatelse. Ser du en annen bli dårlig behandlet, kan det tryggeste være å vende blikket bort.
Hunden slutter å bjeffe når pinnen har vært stukket inn i buret mange nok ganger. Da blir det rolig. Noen kan kalle det fremgang.
Gå nærmere. Se hva som måtte knekkes for at dere skulle få den roen.
Jeg vil lære datteren min å stå opp for seg selv og hjelpe andre som trenger det. Her inne kan den leksen bli dyr. Hva slags menneske trener dere meg til å være hvis det sikreste er å se uretten, forstå den og late som jeg ikke ser?
Jeg mener dere vet hvor dere treffer når dere stanser meg fra å ivareta forholdet til datteren min, og så bruker desperasjonen min til å begrunne neste inngrep. Jeg mener gjengjeldelsen også lærer resten av avdelingen noe. Den andre innsatte trenger ikke få en uttrykkelig trussel. Han kan se hva som skjer med han som snakker.
Dette er en måte å lage saker på som kan mate seg selv. Press mennesket. Fjern presset fra beskrivelsen. Bruk reaksjonen til mer press. Da får du stadig nye tegn på at han ikke fungerer. Til slutt kan selve nedbrytingen se ut som dokumentasjonen på at du måtte fortsette.
Fanger til gjenbruk.
Det er det jeg anklager dere for å lage når dere river i forbindelsene som skulle holdt et menneske oppe etter soningen. Forholdet til barnet. Skolen. Arbeidet. Troen på at det nytter å gjøre noe riktig. Det er ikke uendelig mye å ta av før et menneske slutter å tro at det finnes noe å komme ut til.
Det gjør ikke et menneske uten ansvar for det han gjør etterpå. Jeg har ansvar for mine handlinger. Nettopp derfor må deres handlinger også kunne undersøkes. En ny feil fra den innsatte skal ikke få begrave spørsmålet om det første inngrepet. Ellers kan alt som kommer senere, brukes til å gjøre det umulig å rette det som startet kjeden.
Snøballen vokser. En reaksjon får et nytt dokument rundt seg. Så en ny begrensning, en ny fortvilelse, enda en rapport. Til slutt blir det så mye å forklare at den som ber om å bli hørt, virker ute av stand til å holde seg til saken. Men saken har spist seg inn i hele livet hans. Hvor vil du at han skal begynne?
Jeg begynte med hånden til datteren min. Jeg vil at du skal huske den når de mange papirene prøver å få deg til å glemme hva som står på spill.
En dag åpnes døren. Vi skal ut til dere. Naboer. Kolleger. Mennesker du møter på butikken. Murene følger ikke med. Det som er bygd opp eller revet ned, følger med kroppen. Hvis soningen gjør oss reddere, mer desperate og fullere av hat, får dere også det ut i samfunnet.
Dere betaler for kjøttkvernen. Dere skal leve med det som kommer ut.
Det er derfor denne historien angår deg selv om du aldri har besøkt et fengsel. Samfunnet trenger at vi kan leve der ute. Da må det kreve å få vite hva som blir gjort med oss før porten åpnes.
Derfor krever jeg mer enn at noen beklager ordbruken i et vedtak.
Begynn med hendelsen. En rapport må inneholde det som kom før reaksjonen, hva den ansatte selv gjorde, de konkrete ordene og bevegelsene. Skill mellom observasjon, følelse og tolkning. La den innsatte forklare seg. Hør vitnene som faktisk var der. Hvis beskrivelsene spriker, skal det undersøkes før den mest alvorlige får styre videre.
Gi nyansatte opplæring og veiledning i traumer, kriser og presis rapportering. La en erfaren person undersøke grunnlaget før en subjektiv opplevelse blir brukt til å stanse kontakten mellom et barn og en forelder. Den første rapporten må tåle spørsmål. Det skal ikke kreve et halvt års kamp å få dem stilt.
Sørg for at klager kan bli behandlet mens det fortsatt finnes noe å redde. Et barn får ikke en ny sommer fordi svaret var galt. En klageordning må kunne gripe inn før permisjonen er borte, fristen utløpt og skoleplassen mistet. Det må finnes en reell vei til en uavhengig vurdering mens inngrepet pågår.
Gi oss fungerende tilgang til egne dokumenter og til verktøy som gjør det mulig å forstå og besvare en sak. Tid, utstyr og faktisk hjelp. Mål om oppgaven lar seg fullføre. Staten kan ikke kreve et svar innen en dato og samtidig behandle redskapene for å svare som en tjeneste vi skal være takknemlige for å få.
Og undersøk mønstrene. Legg sakene ved siden av hverandre. Følg påstanden tilbake til første rapport. Se hva som forsvant, hva som ble rettet og hva ingen spurte om. Beskytt personopplysningene til dem som forteller. Det offentlige materialet skal ikke utlevere barna og pårørende en gang til. Men et vern om privatlivet må kunne gå sammen med en undersøkelse av praksisen.
Jeg vil ha mediene inn i dokumentene. TV-kameraet kan vise en betjent som snakker rolig. Åpne mappen også. Følg saken etter at kameraet er slått av. Spør hvilken regel som faktisk er brukt, hva den gir adgang til, og hvem som undersøker om grensen er overskredet.
La andre fanger og pårørende kjenne igjen forløpet og vite at de kan fortelle. Også når fortellingen handler om den som sluttet å svare, familien som gikk i stykker eller mennesket som tok sitt liv. Det må være mulig å undersøke hva som skjedde da de ba om hjelp. Ingen rutinebeskrivelse skal alene få avslutte det spørsmålet.
Jeg skriver for å få praksisen avdekket og prøvd. Hvis noen vil møte anklagene mine med et erstatningskrav, vil jeg legge frem grunnlaget og få motsetningene undersøkt. En stillingstittel skal ikke få holde dem utenfor. Bildet jeg bruker, er mafiaens advokater: lovkunnskap brukt til å få dritten gjennom døren med papirene i orden. Da må vi se på håndverket. Hvem skrev? Hva visste de? Hva fjernet de? Hvem lot det fortsette?
Jeg tenker på Rosa Parks på bussen, og på menneskene i bevegelsen som nektet å la henne stå alene. Det er den delen av bildet jeg trenger her. Én mann, én celle, én klage er lett å la forsvinne. Vi må kunne stå sammen om å få dokumentene lest. Hver påstand skal kunne spores, hvert mønster tåle motspørsmål. Så følger vi ansvaret, pengene og det systemet belønner.
Den neste som åpner munnen, skal vite at noen på utsiden blir stående.
Jeg ser for meg jenta mi i bakken utenfor barnehagen. Jeg hadde kommet tilbake fra sjøen. Hun prøvde å komme opp til meg. Skled ned. Tok tak igjen. Jeg sto ovenfor og viste hvor hun kunne sette foten og hånden.
En gresstust om gangen.
Hun bet tennene sammen og fortsatte. De siste meterne så jeg hvor bestemt hun var. Tunga kom kort mellom leppene, slik den gjør hos meg når jeg konsentrerer meg om noe jeg skal få til.
Til slutt satt hun på armen min og smilte. Hun hadde klart det.
Jeg ville at hun skulle ta den følelsen med seg. Før noen fikk lært henne å stoppe fordi hun hadde prøvd hardt nok. Hun hadde sklidd ned. Hun hadde tatt tak igjen. Nå var hun oppe.
Jeg kan ikke lære henne å holde fast og så gi opp løftet mitt selv. Jeg skal være der til å ta imot. Det er derfor jeg fortsetter å skrive. Derfor skal de skjulte delene av denne historien frem, helt ut gjennom murene og inn til dere som har makt til å kreve en forandring.
Hun skal kunne rope «kom pappa, se».
Og pappa skal være der.