🇬🇧 English

500 fights

«500 fights, that's the number I figured when I was a kid. 500 street fights and you could consider yourself a legitimate tough guy», sier karakteren til Vin Diesel i filmen The Knockaround Guys. Jeg husker jeg tenkte et sekund på den da jeg klokket inn 500 runder med sparring før jeg gjorde meg klar til å reise. Det hadde vært dager da jeg hadde glemt veien hjem da jeg satte meg i bilen, men jeg fant hjem til slutt.

12 uker med oppkjøring var unnagjort: annenhver dag 1 mil langkjøring / 6–12 runder sprintintervaller. Jeg var i toppform. Det var verdt det. Jeg er sikker på at Bjørn Dæhlie hadde nikket anerkjennende til resultatet da fastlegen målte hvilepulsen min den sommeren i 2014.

Men pulsen var alt annet enn rolig da jeg nå sto der alene i sommervinden og skulle til å åpne døren inn til Chris Dolmans Pancration Gym i Nord-Amsterdam. Jeg hadde funnet veien fra sentrum. Før det hadde gymmet hett Chakuriki/Pancration Gym og vært ansvarlig for å produsere fightere som Peter Aerts, Badr Hari og Jerome Le Banner.

Jeg minnet meg på hva min mentor gjennom mange år, Kru Nash, hadde sagt et halvt år i forveien. (Pong Kru, sir).

«Your getting old, if you want to get pro you got to cheat the system. Jump te que. Get a ton of sparring in you. Get super fight fit. Then fly to Holland, find the best gym for heavyweight withing walking distance. Go up to the reigster and tell them that your are not there to pay for classes, you don't want any training. You just want to spar with the best guy they have.... They wont risk the guy who is in peak condition because he had a fight in the next few days. But they will put someone there that has a lot of pro fights to deliver the punishment disrespecting the trainers like that deserve. But you will have the best gas tank, if it gets to heavy clinch them, use the tool the thought you and keep movin and when you fell they get tired you up the tempo. They will try to kill you, but if you survive the rounds, now you have jump the line of fighters having to go the traditional route to get noticed.....»

Enklere sagt enn gjort. Du skulle sett uttrykket til gamlingen i kassa da jeg leverte den linja. Jeg måtte gjenta det to ganger før han trodde på meg. En telefonsamtale på bakrommet, litt latter, så kom han tilbake og sa: «Vær her i morgen tidlig klokken 10.00. We wil have someone for you.»

Jeg ringte treneren i Norge. «Good», sa han. «Get some rest. Big day tomorrow.» Så la han på. Det ble lite søvn.

Og stemningen var intens da jeg entret gymmet morgenen etter: Rick Ross på høyttaleren og «Black Panther» som skippet hoppetau ved siden av treneren sin. Ellers var det tomt ... Game on.

5 runder krig etterpå sto jeg og smilte, gul, blå og blødende. Jeg tenkte på mentoren jeg respekterte så høyt at jeg bare hadde sagt «Yes, sir» et halvt år tidligere, uten å tenke meg om hva jeg sa ja til.

Tommy Harnnick (RIP) hadde nettopp levert tilbudet om å være sparringspartner noen uker. Gratis trening. Black Panther skulle ha en fight i Surinam og trengte så mye god sparring som mulig. Før jeg dro hjem til Norge igjen, sa han til meg at jeg kunne representere gymmet deres, hoppe forbi C-class og begynne i B-class-konkurranser. Kru Nash hadde vært spot on.

Så det var ikke så veldig gjennomtenkt da jeg en uke etterpå, fastspent på snowboardet, nærmet meg bigjumpen på Folgefonna og tenkte at det går sikkert bra. Det gjør ikke noe at det er 15 år siden sist. Det ble 8 måneder sengeliggende før jeg kunne løpe igjen uten smerter.

Neste gang jeg landet i Holland, var dessverre Tommy Harnick gått bort. RIP. Og uten cardioen og sparringsrundene i bunn ble Mikes Gym en ikke like stor suksess, for å si det mildt. Haha. Men takk til Big Mike for uken i campen hans.

Det har gått 28 år siden Bård Trones i gamle Bergen Kampsportsenter i Kanalveien gav meg den første smaken på undervisning, og Trevor Ambrose ved Fitness First ved Bystasjonen fulgte meg til den første amatørkampen på Nordnes. Jeg har lært mye ved Fighter i Oslo eller i kjelleren på Bjølsen. Jeg har konkurrert i Bangkok og Pattaya.

Og en gang la selveste Sombat Banchamek, legenden som ble kjent under ringnavnet Buakaw Por Pramuk, merke til meg. Han ble stående litt før han sa «very good» til meg da jeg sto og hamret på en sliten sekk i det første gymmet hans i Bangkok. Han var kul nok til å gi meg et lite nikk og et smil da jeg gikk forbi ham senere. For en nerd som meg var det stort. K1-Max-kampene hans var det som fikk meg til å bli skikkelig interessert i Muay Thai.

Men credentialsene har blitt med det. Sånn er livet. Så du har ikke hørt om meg. Jeg har ingen belter å vise til. Men jeg har erfaring nok til å vite hva en god trener er og ikke er. Jeg vet hva kampsport kan gi av verdi til unge mennesker som vil trene og lære. Jeg vet at det kan være veien ut av kriminalitet.

Så jeg hadde fått et par utvalgte unge håpefulle med den rette ydmyke, lærevillige innstillingen. Jeg så det som min plikt å hjelpe dem, og jeg kunne gi dem den mestringsfølelsen og positive livsstilen kampsport kan bidra med for den som higer etter kunnskap. Men advarslene hadde begynt å renne inn.

Jeg hadde brukt den store blå matten som lå under klatreveggen nede i kulturbygget et par uker for meg selv – satt på høykant som trofast psykolog – da Sebastian gjorde det klart at det ville bli rapport om jeg fortsatte. Og 1. betjent på avdeling C gjorde det klart morgenen etter: Om jeg gikk til psykologen min igjen, ville det bli isolasjon på Vest og inndragelse av all tid med datteren min på permisjon.

Da jeg og mine elever ble tatt på cellen min av en ung aspirant som mente hun hadde tatt oss i å øve på kriminelle handlinger da vi trente fotarbeid, kom den siste advarselen fra 1. betjent på avdeling C: «Lærer du noen noe som helst noe igjen, så er det rett på Vest.»

Jeg tok det opp med betjent Timothy. Vi brainstormet og var enige i at litt organisert trening kunne bidra, for eksempel i rommet som LAR bruker til å forgifte hele fengselet om morgenen. Treningen kunne utføres av meg og kanskje til og med betjent Christer eller Styve, som begge var meriterte utøvere. Det hadde vært et positivt innspill, og det kunne vært krav lagt til. For å kunne delta kunne kravet for eksempel være ingen rapporter eller positive rusprøver på 3 måneder. Ved brudd på ovennevnte mistet en adgang.

Jeg kunne prøve å søke. Nedenfor er søknaden min og svaret mitt. Om du har noe du vil ha sagt til Bergen Fengsel, så bruk kommentarfeltet.

Søknaden og svaret

Original søknad og originalt svar, med navn sladdet i svart.