LAR bak murene – når medisinen blir valuta

Originalt tips til Bergens Tidende

Mitt tips, sendt 11. august 2026, med identitetsopplysninger sladdet.

Åpne hele det sladdede tipset som PDF

Kilde: Mitt selvstendige tips til Bergens Tidende, sendt 11. august 2026. Teksten er senere utvidet med mine erfaringer, min samfunnskritikk og mine krav om svar.

Jeg kom inn uten opioidavhengighet. Jeg ble avhengig i fengselet. Jeg kom inn i Bergen fengsel i mars 2023. Jeg hadde aldri brukt heroin. Jeg sonet i ni måneder og slapp ut i november samme år. Metadon og Subutex/buprenorfin var blant det første jeg ble tilbudt av andre innsatte.

Jeg fikk det så å si gratis. Det var så mye av det. Alle som brukte, hadde. Jeg ble fortalt at legemidlene var «rene» fordi de kom fra LAR, at de kunne sniffes, at virkningen var behagelig, og at de fikk soningstiden til å gå fortere.

Jeg begynte å bruke Subutex og opplevde at jeg ble avhengig i løpet av omtrent en uke. Jeg brukte det daglig i rundt tre måneder. Da jeg sluttet, fikk jeg svært sterke abstinenser, intense smerter i kroppen og store fysiske plager. Det var noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom.

Da jeg ble innsatt igjen i august 2024, møtte jeg det samme: Den samme tilgangen. Den samme dritten, så å si gratis. Fra oktober 2024 kuttet jeg alt. Da gjorde jeg omveltningen. For min egen del, og først og fremst for datteren min. Jeg har ikke brukt det siden.

Jeg sitter her fortsatt, på C7.

Kreftsvulsten og A

Før helgen pratet jeg lenge med en ansatt. Han sa at dersom han hadde sagt dette høyt nå, måtte han ha funnet seg en annen jobb. Når han ble pensjonist, kunne han stå frem med navn. Han hadde hatt samvittighetskvaler. Jeg fortalte at jeg allerede jobbet med å få det frem. Jeg trengte ikke at han sto frem med navn.

Flere som hadde jobbet her lenge, hadde fortalt meg det samme. Mange slet med samvittigheten for mennesker som hadde gått inn og ut av fengselet gjennom karrieren deres, helt til beskjeden kom om at ambulansen ikke hadde rukket frem denne gangen.

Kreftsvulsten. LAR.

Slik jeg og kildene mine beskriver det, har legemidler fra LAR i 20 år blitt spredt i Bergen fengsel. Jeg mener ansvarlige har visst hvordan metadon og Subutex etter utlevering blir smuglet ut og brukt til å bygge nettverk av gjeld, utpressing og byttehandel. Dette er opplysninger jeg krever undersøkt: Hvem visste hva, når, og hva gjorde de med kunnskapen?

En gutt som nettopp hadde fylt 18 – heretter kalt A – ble hektet på det her inne. Et par ganger tok jeg tak i hodet hans for å se etter hvite rester i nesa, der kameraet ikke kunne se. Jeg truet ham med juling dersom jeg fant noe.

Jeg truet også en av dem jeg mistenkte smuglet legemidler ut, og som jeg trodde A skyldte penger: Han skulle «bli kjæresten min» dersom han ga gutten Subutex igjen og ikke slettet gjelda med umiddelbar virkning.

Så ga jeg opp. A fortsatte. Han bare unngikk meg. Nå er han narkoman, slik jeg kjenner situasjonen hans. Og jeg kunne egentlig ikke gjøre noen forskjell. En av de garvede fikk meg til å tenke klart:

«Det er ingenting du kan gjøre. Det går bare ut over deg selv og jentungen din», sa han.

Det er tilgangen som må stoppes. Du kan ikke true bort et marked som blir fylt opp igjen hver morgen.

Jeg har sett unge innsatte, blant dem 18- og 19-åringer, begynne å bruke opioider, havne i gjeld og bli utsatt for press. Flere eldre innsatte har forsøkt å gripe inn fordi vi ikke vil se unge mennesker bli gjort opioidavhengige under soning. Jeg har selv opplevd Subutex og metadon som svært lett tilgjengelig: De kan selges, byttes mot andre rusmidler og brukes til å bygge opp gjeld. Medisinen blir valuta.

Etter det jeg selv har observert og fått forklart av innsatte, skal en del stamme fra den lovlige LAR-utdelingen. Jeg kjenner konkrete metoder som brukes for å beholde legemidlet til tross for kontrollert inntak. Jeg beskriver ikke fremgangsmåten offentlig, men kan forklare den til en journalist under kildevern. Jeg har også tatt problemet opp med betjenter, ledelsen i Bergen fengsel og LAR. Andres uttalelser er opplysninger BT må kontrollere.

Den omvendte ruspyramiden

Bak murene, gjemt bak lover og regler, opplever jeg at ruteknusing, hærverk, hasjbruk, slåssing eller bruk av mobiltelefon kan føre til tvungen nakenhet. Også mistanke kan være nok til en kontroll. Det som utenfor fengselet kan ende med et forelegg, kan her inne bli inngangen til det jeg opplever og omtaler som seksuelle overgrep.

På sikkerhetscellen skal du, slik jeg har erfart det, være helt naken. Du kan få et slitesikkert pledd og en madrass, men alle klær skal av. Kjønnsorganene skal blottlegges foran vaktene, under tvang, på et betonggulv. Jeg ble selv sendt på sikkerhetscellen for ruteknusing.

Det trenger ikke engang skje på sikkerhetscellen. Som jeg forteller i kapittel 9, kan det holde at et mobilsignal er plukket opp på boenheten, der fem andre også bor. Alle skal vise tissen. Tvangen kan ligge i trusselen om tap av permisjon, skole eller barnesamvær, eller om isolasjon. Dersom trusselen ikke er nok, kan mennesker bli holdt nede og få det siste plagget fjernet med makt.

Jeg kaller det seksuelle overgrep. Hva kaller du det dersom åtte menn holder en tenåring nede og klipper av ham trusa på Torgallmenningen? Jeg stiller også spørsmål ved hvilke kontroller ungdommene på ungdomsenheten ved Bjørgvin blir utsatt for. Jeg anslår at 90 prosent av mennene som har vært gjennom Bergen fengsel de siste 20 årene har opplevd slik tvang. Jeg krever at det faktiske omfanget undersøkes.

Kombiner dette med det jeg opplever som fri flyt av Subutex på første trappetrinn i fengselets omvendte ruspyramide. Her går trappa ned i den mørke kjelleren. Den begynner ikke nødvendigvis med hasj og ender med Subutex på toppen. Da har du en oppskrift på traumatiserte tenåringer og voksne som forlater porten etter første soning, hektet på heroinsubstitutter.

Jeg vil snakke om det som er tabu, slik at andre også kan gjøre det. Slik at de som fortsetter å tråkke i dritten de allerede har dreit seg ut i, vet at de ikke er alene. Si det høyt. Legg ansvaret der det hører hjemme, i stedet for å bære alt selv.

Gullkalven

Jeg mener problemet helt bevisst, med overlegg, har fått fortsette i 20 år. Etter det jeg har fått fortalt, har interne meldinger i perioder florert: Dette fungerer ikke. Dette er et kjempeproblem. Likevel opplever jeg at advarslene har falt for døve ører hos juristene. Og hos avisene.

Juristene og ledelsen i Bergen fengsel har lønningene sine. KDI har sine. Domstolene og politiet har sine. Saker. Lønninger. Ressursbruk. Bevilgninger. Min systemkritikk er brutal: Slik jeg ser det, får masseproduksjonen av gjengangere fortsette mens menneskene betaler med livene sine.

Hva skjer med saksbehandlingen dersom en hovedåre til ny kriminalitet blir stengt? Blir det over natten starten på «the Great Depression» for kriminalitetsstatistikken i Bergen? Gullkalven må beskyttes. Vis oss tallene. Vis oss varslene. Vis oss hva dere gjorde med dem.

Jeg har fått opplysninger om ansatte som skal ha mistet jobben etter å ha snakket for høyt internt. Det må undersøkes. Det samme må omfanget av avhengighet og dødsfall som kan knyttes til soning. Tallene må frem, ikke gjettes frem.

Som dyr som gulper opp maten til ungene, beskriver jeg hvordan restene blir brakt videre ut i fengselet, dag etter dag. «Halvparten videre», sier jeg i raseriet mitt, som et bilde på lekkasjen jeg beskriver.

Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje omtaler risikoen for at personer under soning kan begynne å bruke og utvikle avhengighet av opioider ved lekkasje av LAR-legemidler. Den omtaler også inntak under påsyn syv dager i uken som et tiltak for å hindre lekkasje i fengsel. Fungerer kontrollen i praksis ved Bergen og Bjørgvin fengsel?

Den ansatte spurte, slik jeg gjengir ham, hvorfor han og andre ikke hører tydelige advarsler om risiko og senskader når de sitter i rommet under utdelingen. Hvorfor oppleves det som om bare røykpakker bærer en advarsel man ikke kan overse? Han spurte også etter statistikk over dem som ikke klarte å slutte, ble enda mer avhengige eller begynte her inne. Ansvaret for rutinene må plasseres hos dem som bestemmer dem.

Jeg spør. Nåværende og tidligere ansatte spør, etter det de har fortalt meg. Pårørende spør. Mennesker som fortsatt lever med avhengigheten, spør. Hvor mange liv har dere på samvittigheten? Mitt rasende svar har vært: Alle. Mitt krav er at ingen skal forsvinne fra regnskapet. Ansvaret i hver enkelt sak må undersøkes. Dere må svare med mer enn at rutinene finnes på papiret.

Nok er nok

Hit, men ikke lenger. Dere skal ikke ha fripass til å traumatisere mennesker og deretter legge til rette for fullstendig ødeleggelse ved å la den dritten spre seg i fengselet.

Jeg krever et forbud mot å tvinge klærne av mennesker bare fordi de har brukt en mobiltelefon, knust en rute eller røykt en joint. Jeg krever så strenge og medisinsk forsvarlige kontrolltiltak at Subutex og metadon ikke kan forlate LAR-rommet for å bli solgt videre. Behandling skal hjelpe pasienten. Den skal ikke bli startkapitalen i en annens avhengighet.

Jeg krever at menneskene som har fått livene sine sabotert, og pårørende som sitter igjen etter noen som tok sitt eget liv eller døde etter å ha blitt avhengig i fengsel, får sakene sine undersøkt og får erstatning der vilkårene er oppfylt. Jeg har kalt dette en overlagt forbrytelse mot menneskeheten og krevd at de ansvarlige stilles for Haag. Jeg krever etterforskning av mulige lovbrudd og personlig ansvar, og inndragning fra dem som beviselig har beriket seg ulovlig. Justisministeren må ta grep og stoppe voldskarusellen.

Jeg mener BT bør undersøke avvik, beslag og varsler; hvilke kontrollrutiner som brukes; hva ansatte og innsatte har meldt og hvordan det er fulgt opp; om opioiduvante innsatte har utviklet avhengighet under soning; og hvordan ansvaret er fordelt mellom helsevesenet og kriminalomsorgen. Undersøk også om lekkasjereduserende legemiddelformer vurderes når de er medisinsk egnet, og om tilsvarende lekkasje skjer i andre fengsler.

Jeg kan stille til intervju om min egen erfaring og hjelpe redaksjonen å finne andre kilder. Jeg kan forklare hvordan kontrollen omgås uten at metodene publiseres. Jeg står for min egen forklaring, men ber om at navnet mitt og opplysninger som kan identifisere andre innsatte, pasienter eller ansatte, ikke publiseres uten særskilt avtale med meg.

Og hvor er avisene? Hvor er Bergens Tidende? Hvor er avsløringene? Ovenfor ligger tipset jeg sendte 11. august 2026, med identitetsopplysninger sladdet. «Takk for tipset» var svaret, slik jeg gjengir det. Å dele dette innlegget er et konkret bidrag til at flere kan lese, undersøke og kreve svar.

Til Kamelen

Lag en låt om det du selv så av Subutex-realiteten i Bergen fengsel. Kamelen: Bestillingen er herved lagt ned fra utbryterkongen på C7. Sannheten og sagaen om kuker som SKAL inspiseres på jakt etter mobiltelefoner, eller fordi du har knust en rute eller røyka en spliff, må ut til folket. Samtidig ligger minefeltet av Subutex-Semtex bak gardinene og blir vedlikeholdt hver eneste dag, slik jeg beskriver det. Bruk din egen stemme. Fortell hva du selv så. Om dette treffer deg, lag noe som får folk til å høre etter – og del teksten videre. Shout-out til Shak, Saki og Siggy. Preben: Jeg holder kongestolen din varm her imens. D.