22. oktober

22.10.2026, klokken 9. Det er en halvtime etter at gjeterne fikk alle sauene inn i innhegningen. Favorittspøken min kommer når vi skal til gym, skal låses inn eller det er et eller annet formål som gjør at aspirantene løper rundt som hodeløse kyllinger og skal ha alle innsatte til å følge en bestemt køordning.

«BÆÆÆÆÆÆÆÆ BÆÆÆÆÆÆ komma kyrna!» Alle ler, og vaktene blir røde som tomater. Noen klarer ikke å holde den upersonlige, avstumpende «profesjonaliteten» de ennå ikke har erfaringen i bunn for å holde maska med. De bryter ut i latter før den erstattes av flauhet sekundet etterpå. De ser rundt seg som om ikke alle nettopp fikk det med seg, de som ennå ikke har fått humaniteten og medfølelsen så slipt ned at de bare kan stå og se på uten å si noe. Men de har bikket over grensen psyken automatisk har, som skiller mellom taus aksept og å delta i organiserte seksuelle overgrep på jakt etter litt harpiks fra en plantesort som er blitt big business, eller the biggest business blant så mye i sortimentet til myndigheter i alle land, i den evige kampen designet for å bli større og større.

Profitt, profitt, profitt. Hardere kriminalitet som følge av hardere forfølging. Større risk for dem som tjener på det. Mer vold blant dem som ikke er til å stole på. Det hadde ikke vært kroppsdeler stablet som kunstutstilling i lyskryss i Mexico om det ikke var livstidsstraffer på dem som deltar i industrien det jaktes på. Hadde de sagt: «Greit, demand kommer alltid til å eksistere, da er det bedre for alle om det reguleres som Vinmonopolet, med aldersgrenser og kvalitetsvarer», da stopper en ekstremt voldelig global voldsspiral opp over natta.

En ny tankerekke som spant ut av kontroll. For jeg er stresset. ADHD-medisinen kjemper mot trangen til å uttrykke seg, og kroppen er ikke rolig lenger. Dette må ut. Det må ut nå. Det er så mye. Alt må med.

Alarmen går, og jeg hører roping fra C3 i midten, som vender ut mot kulturbygget og forsiden av Bergen fengsel, og C1, som deler samme utsikt, men også ser bort på avdeling B, som C7 og C2 gjør. Jeg ser studenten bli eskortert ut av ti vakter, mens han febrilsk prøver å forklare seg om den åpenbare, ekstreme, urettferdige situasjonen som utspiller seg.

Jeg skjønner det først i helhet når celledøra åpner. Jeg går nedover gangen mot skolen. Alle som vanligvis har blokkert ut gårsdagens fornedrelser, har nå tilsynelatende positivitetsbarometeret fylt opp igjen etter en tur i drømmeland, der hjernen har jobbet på høygir for å prosessere alle følelsene. Det er ikke det samme smilet. Øynene er tomme. Flere sitter apatiske og stirrer ned i gulvet og venter på å bli fulgt til skole eller jobb.

«De sendte studenten på Vest», sier en. De sendte studenten på Vest. Studenten som er forbilde for så mange, som sitter hele dagen på skolen og studerer avansert matematikk og snart skal ha eksamen. Ingen skole mer for ham. Isolasjon 23 timer i døgnet. Et av de skarpeste unge hodene blir, etter å ha blitt kjørt av barnevernet og fått alle de seksuelle overgrepene som perler på en snor av kriminalomsorgen siden før fylte 18, sendt og dyttet i den retningen så mange andre som det skjer med, havner i: den utsatte siden av statens største profittkjede, pakket inn som en moralsk fanesak.

«Hvorfor???» sier jeg. «Hva skjedde?»

Han ene, med blikket festet forbi fengselet og inn i tomheten, sier det. Jeg hadde ikke fått det med meg, fordi jeg hele dagen i går var klistret som ei flue i statens fluepapir og skrev nye kapitler i sagaen om seksuelle overgrep og Subutex.

Det var i forgårs det hadde skjedd. Studenten satt og studerte på cellen, som vanlig når skolen var stengt for dagen. Den andre innsatte hadde hørt at studenten hadde kritisert at han går og slenger med leppa til alle for å få en unnskyldning til å hevde seg. Så hadde han gått fra C4, der han bor, helt nede i den andre enden, forbi C3, forbi det nye «digitale rettighet»-rommet, forbi takterrassen, forbi skolegangen, forbi vaskerommet og inn til venstre, der hovedvaktas toveisspeil i 45 grader ut mot oss og den siste takterrassen møtes.

La meg se: Forbi utsiktsposten til vaktene og forbi 1-2-3-4-5-6-7 kameraer totalt, og så inn på cellen til studenten. De som var der, forteller at studenten flere ganger rolig ba ham om å komme seg ut av rommet hans, at han ikke ville ha bråk, og ba ham la ham være i fred. Men den andre innsatte hadde ikke gitt seg. Han hadde snudd seg for å gå og så raskt, for å skape overraskelsesmomentet feigheten trengte, klint til studenten, som i et sekund hadde trodd den andre innsatte kunne prates ned og senket garden sin.

Men studenten er ikke til å plukke på nesen. Det er ikke Oboy og Grandiosa de har foret ham opp på i urskogen han satte sine barnsbein i. Han reagerer med 1-2-3, så velplassert at Conor McGregor hadde sagt «take a coffee break, [name redacted]», og så hadde de andre på boenheten separert dem.

Den andre innsatte hadde møtt overmakten i en av de tilsynelatende fredeligste av de fredeligste innsatte, slikket asfalt og måtte gi ut labben. De ble enige om at om det kom brysomme spørsmål, skulle den andre innsatte si at han falt i dusjen, at han gikk i døra, så studenten kunne gå tilbake og konsentrere seg om studiene sine, mens den andre innsatte måtte ned til legen og få nesen sin rettet ut og et plaster over stoltheten.

Så i går kveld, etter luften, da gjeterne hadde glemt den geita som satt og skrev et nytt kapittel i sagaen, som ikke fikk dette med seg heller, hadde en årvåken, ansvarlig aspirant sett et kutt i øyebrynet til studenten og meldt fra til hovedsentralen. Så i går, da flokken var samlet på hvert sitt lille personlige bad, stue, kontor, soverom – åpen løsning, paradis på 4x5 meter – hadde studenten blitt tatt til sist. Nye vakter hadde krøpet ut av alle kriker og kroker som rotter i kloakken når en halv baguett finner veien ned et åpent kumlokk, og tatt studenten med seg til Vest. Og den andre innsatte fikk sove uforstyrret på C4.

Jeg tente. Jeg kjente det inni meg: den jævla sjefsheksa, den forbannede jævla heksa. Igjen med pennen sin på avtrekkeren på sin Browning M2, ladet med .50 divide et impera-blekkuler. Enda en mulighet til å lage sinne, frustrasjon, håpløshet og hat, med håp der inne i den mørke kroken sin om at prosjektilene river opp i så mye harmoni og balanse som det er mulig å etablere på en fengselsavdeling, produserer sinne og frustrasjon i alle vennene til studenten og skaper nye situasjoner uten årsakskontekst.

Flere seksuelle overgrep maskert i det hellige evige jihad på jakt på menn som sitter på Facebook. Flere nedbrente progresjoner. Flere barn med ødelagt barndom. Mer saksbehandling. Mer penger til gullstripene.

Strategien er den samme som alltid: Fremproduser en situasjon som skaper fortvilelse, fjern årsaken, høst fruktene og mat kanonen med neste inngrep. Det evige hamsterhjulet.

Signalet er altså: Selv om disiplene til heksa kan se på kamera at den andre innsatte passerer sju kameraers overvåkning på femti meter og går inn på cellen til en annen innsatt, er det den innsatte som blir angrepet på soverommet sitt, som blir sendt på Vest og får effektivt torpedert hele skolegangen sin, mens han som sto opp, gikk, kom og startet, får gå fri.

Altså, for å ikke havne på Vest og få livet sitt skylt ned i dass må en ta den behandlingen sånne som den andre innsatte deler ut over en lav sko. Ikke forsvare seg. Ikke si noen ting. La det skje og håpe han har fått nok. Sånn som du har lært fra voldtektscella lengst nede i gangen på Vest.

Tore, hva er det du lar de over deg gjøre med avdelingen din? Jeg håper inderlig at du denne ene gangen kan gripe inn og lytte, og gjenopprette balansen igjen før avmakten og håpløsheten går over i sinne hos alle på avdelingen i løpet av de neste timene. De er på bristepunktet allerede for hvor mye urett de takler å leve midt oppi når du leser dette i dag.

Jeg avslutter her, printer ut dette arket og får det oversendt til Kagge før jeg legger det i hylla til Tore. Jeg krysser fingrene for at samvittigheten får det beste av ham i dag, at studenten er tilbake på skolebenken etter lunsj, og at jeg får fortsette å ta frustrasjonen min ut på papiret og fortsette å fortelle historien min hver dag til Kagge. Så mye som jeg klarer på ett måltid om dagen, for jeg har ikke tid til annet hvis regnestykket mitt skal gå opp: antall ord som må ut + ernæring = en ny dag til å skrive.

Hver dag, så lenge fengselet holder meg fengslet her på overtid, nå som de vet eller skal ha fått vite at tilfeldighetene gjorde at jeg traff på Marita, slik som Gørbitz ikke hadde regnet med i planen sin.

En tidligere jurist for stormtroopersene hadde, etter å ha utmerket seg og briljert i festning Vader, møtt samvittigheten sin i speilet og bestemt seg for å bli en ekte jedi. Han ble grunnlegger og partner av det største advokatbyrået som forsvarer råstoffet for statens kjøttkvern på planeten Mustafar, aka Byen Vest for loven. Han var på besøk her på onsdag og holder på med en ekstremt godt dokumentert sterk anmeldelse – en sterk sak, som han sa selv – mot det fabrikkerte grunnlaget som seniorrådgiveren bygger hovedkortet sitt på for å holde meg borte fra jenta mi og alt jeg har jobbet for.